The Power of the Dog.

Neil Gaiman, britisk forfatter bosatt i Usa, har mistet hunden sin Cabal.

Cabal var en hvit gjeter, som Neil Gaiman reddet fra et ubehagelig liv. Han skriver fint om forholdet de fikk i de årene Cabal levde og sorgen over å miste vennen din. Hele bloggteksten kan du lese her.

Tittelen på blogginnlegget hans, The Power of a Dog, er tatt fra et dikt av Rudyard Kipling (1865-1936), som han siterer i teksten;

The Power of the Dog

THERE is sorrow enough in the natural way

From men and women to fill our day; 

And when we are certain of sorrow in store, 

Why do we always arrange for more? 

Brothers and sisters, I bid you beware

Of giving your heart to a dog to tear.

Reklamer

I Korea spiser de hund.

«Hmm… I had this with a nice piece of dog», sier sidemannen ved vår første middag i Sør-Korea. Han refererer til den koreanske kirsebærdrikken, men han er uten tvil ute etter å teste middagsgjestenes reaksjon på at han har spist hund. Koreanske Don, som riktig nok har bodd i USA store deler av sitt liv, ser sjokkert på ham og uttaler at han aldri, ALDRI ville spist hund. Erica stemmer i og forteller at i hennes familie har de lovet hverandre aldri å spise noen art hvor de har bekjente. Det utelater hund, hest og katt, og hennes største frykt er nå at ektemannen gjør alvor av å anskaffe høner. For hva skal hun da gjøre?

En helt vanlig lunsj, uten hund, i Sør-Korea.

Det koreanske kjøkken er fantastisk, og jeg mener at det å smake er en del av reisen. Derfor påtar jeg meg rollen som nysgjerrig, enda min umiddelbare reaksjon er: man spiser da ikke vennene sine! «Hvordan smaker det?» spør jeg. «Som kanin» er svaret. Han kunne like gjerne svart kylling. Don sier at å spise hundekjøtt er ulovlig og mener det er vanskelig å få tak i, men man «kan få det på noen restauranter i bakgater i Seoul».

Salg av hundekjøtt ble forbud i Sør-Korea i 1984. Foranledningen til dette var at Seoul skulle arrangere OL i 1988, og vestens forhold til hund kunne gjøre dette komplisert. OL er et dyrt utstillingsvindu mot verden, en måte å vise seg fram fra sin beste side. Jeg vil anta at frykten for at bilder av halvspiste hunder skulle bli hovedfokus for verdenspressen, må ha vært enorm.

Hundekjøtt i Hanoi , Vietnam (Foto: Wikicommons)

 

Etter hva jeg forstår, er hundekjøtt svært populært i Sør-Korea fortsatt, selv om gruppen som ikke rører det vokser. Det er og har vært en stor del av det tradisjonelle koreanske kjøkken. Hundesuppen, Bosintang, skal hjelpe for virilitet og balanserer temperaturen i kroppen gjennom den varme koreanske sommeren. Som restauranteier i Seoul risikerer man å miste lisensen ved salg av hund, men dette er en lov som etter hva jeg forstår sjelden settes ut i livet.

by Rhett Sutphin (http://flickr.com/photos/rsutphin/222166293/) [CC-BY-2.0 (http://creativecommons.org/licenses/by/2.0)], via Wikimedia Commons from Wikimedia Commons

Gaegogi (hundekjøtt), stuing (Foto: Wikicommons)

Jenny, vår guide til DMZ (den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea), sier hun aldri har spist hund og at hun aldri vil gjøre det. Det er eldre mennesker som spiser hund i Korea, mener hun. Samtidig sier hun at hvis man først har spist det, vil man gjerne spise det igjen. Så godt er det. Men synet på hund er i ferd med å forandre seg, i Sør-Korea og også i andre deler av Asia hvor hund har vært en stor del av kostholdet. Etter hvert har flere og flere hund for selskapets skyld, og dette endrer folks syn på denne som ingrediens. Forklaringen på hvorfor koreanere begynte å spise hundekjøtt er enkel, forteller Jenny. Mangel på storfe som arbeidskraft gjorde at okser og kuer ble spart, og hund ble spist. En enkel og fornuftig forklaring.

Så, hva er det som gjør det så fælt å spise hund, og er det helt sikkert at jeg ikke ville spist det? Hvorfor er hunden objektivt sett verre å spise en f.eks. ku, gris, sau og kylling. Jeg mener den i utgangspunktet ikke er det, og svaret ligger for meg i dyrevelferden. Problemet med oppdrett og avlivning av hund er at den tradisjonelt er brutal. Den gule hunden som spises i Korea, lever i omtrent et år. Livet sitt tilbringer den i altfor små bur, med de skader den eventuelt får av det. Gammel overtro gjør at avlivningen skal ta så lang tid og være så brutal som mulig. Å tilføre hunden mye smerte og skrekk, øker adrenalinet i kroppen – jo mer, jo bedre for kjøttets smak og for effekten på viriliteten. Dette bekreftes av Jenny som sier at de slår hundene langsomt i hjel med stokk. For meg er det altså ikke selve hundekjøttet som er problemet, selv om Falco uansett kan sove trygt om natta. For meg er det behandlingen av dyret som gjør at jeg kommer til å takke nei til suppe av hund også neste gang anledningen byr seg.

World Society for the Protection of Animals om handel med hundekjøtt.

Om hundekjøtt som mat spesielt i Korea

Om hundekjøtt som mat i Asia

Falco er trygg uansett.

Puddelklipp

 

Det vanskelige valget.

Det er gått ett og et halv år siden vi avlivet Baron. De som har fulgt bloggen en stund, har lest om det, og til dere andre legger jeg ut linker i bunnen av denne posten som dere kan kikke på hvis dere er interessert.

I jula snakket vi om Baron igjen, og plutselig kjente vi at var det lov å si høyt det vi begge har kjent på, at det var en lettelse den dagen han ble borte. Det har ikke vært mulig å innrømme før det var gått en god stund. En lignende historie i vennekretsen vår har fått meg til å tenke på situasjonen igjen.

En problemhund er en hund som ikke møter samfunnets forventninger til normal adferd. Jeg mener det er grader av problemhund. De fleste av oss sliter med et eller annet. Du kan slite med innkalling, at hunden ikke liker settere eller at den hopper på folk, og så tilpasser du hverdagen etter det. Kanskje går du med langline på bikkja som ikke kommer, er ekstra oppmerksom på settere eller passer på å ikke komme i situasjoner hvor bikkja kan hoppe. Noen velger også bare å overse det, og det kan selvsagt også være en måte å tilpasse seg situasjonen på. I en ideell verden hadde vi ikke hatt noen problemer. Men ingen, verken mennesker eller hunder, er perfekte.

I en telefonsamtale med min venninne hører jeg at de har krysset grensen for normal problemhund for en god stund siden. Grensen er nesten umerkelig. Det begynner med du tilpasser deg de tingene du kan og skal leve med. Du finner plausible forklaringer: en setter beit ham en gang, han har så sterkt instinkt at han ikke kan være løs. Alle disse forklaringene har alltid bunn i virkeligheten, de er heller ikke farlige. Så når er det det vipper over?

Hun forteller meg at de hadde tenkt å invitere noen venner på lunsj en søndag, men de droppet det fordi de ikke kjente seg trygge på bikkja. Hun forteller meg også at hun gruer seg til å gå ut i oppgangen. Plutselig ser jeg den ekstra låsen vi innstallerte så høyt på soveromsdøra vår at vi var sikre på at ikke besøkende barn kunne nå den og slippe ut bikkja som var på innsiden. Den er fortsatt ikke fjernet, og det må uten tvil se merkelig ut for de som besøker oss og ikke kjenner historien.

Jeg husker besøk i hagen med Baron stående på balkongen kikkende på det han ikke kunne være med på. Jeg husker rolige søndagsmorgener hvor alt jeg ønsket var at ingen skulle ta en spontan søndagstur, banke på døra vår og be om kaffe, noe jeg ellers hadde håpet på hver søndag. Jeg gruet meg for å invitere til middag. Invitasjoner om å bli med på hytteturer ble møtt med vage unnskyldninger. En stund mente jeg at våre venner var sjeldent uvant med hund og at problemet var at de ikke visste hvordan man skal oppføre seg rundt bikkjer. Det var selvsagt ikke deres skyld at vi hadde et problem. Min mor som bor i samme hage som oss, aksepterte at hun måtte sende tekstmelding hver gang hun ventet noen. Hun kunne heller ikke ha spontane besøk. Jeg tok meg selv til og med i å bli irritert når hun glemte det.

I Barons tilfelle skjedde endringen gradvis, selv om det var tydelig fra han flyttet inn i huset at han ikke var som andre bikkjer. Først var han sammen med oss hele tiden. Små hendelser gjorde at vi tok ham ut av situasjoner, og på et tidspunkt var situasjonene vi tok ham ut av flere enn de han deltok i. En spesiell episode vekket oss, og valget om å avslutte livet hans var helt riktig. Det finnes ikke noe i meg som er i tvil om det. Så hva er det som gjør at disse avgjørelsene er så vanskelige? Jeg tror det ligger i at de fleste av oss, mer eller mindre bevisst, er klar over at vi krever at et dyr skal passe inn i vår verden. I det ligger det et enormt ansvar, og vi vil så fryktelig gjerne gjøre det riktig. Vi vil være sikre på at vi har forsøkt alt, at vi ikke kunne gjort noe annerledes. I tillegg kommer følelsen av at når de tilpasser seg oss og vår hverdag, skal ikke vi da tilpasse oss dem? Og det skal vi, når de ikke kommer på innkalling eller ikke liker settere. Men når du begynner å ønske at du ikke skal få venner på besøk eller ikke kan reise på ferie, bør alarmklokkene begynne å ringe.

Litt om Baron

Om at tænde et lys i mørket