Haraldhund

Haraldhund

Reklamer

God jul!

IMG_7267

Brev til kommunen

På slutten av siste etappe av Strandsoneekspedisjonen, skrev jeg følgende: «Nå gjenstår det, slik jeg jeg planla det fra starten av, å sende inn oversikten over stengsler og hindringer vi har funnet på vår vei, til kommunen for vurdering. Dernest gjelder det å få svar fra kommunen. Denne prosessen vil jeg også skrive om på bloggen.»

I dag (22.12.2012) sendte jeg følgende brev til Oslo kommune v/Bymiljøetaten:

Stengsler i strandsonen på Bygdøy

Bakgrunn

Er det mulig å gå rundt Bygdøy, i strandsonen? Er det fri ferdsel, altså ingen ulovlige stengsler, slik Friluftsloven fastslår at man har krav på å slippe? Det var dette selvoppnevnte oppdraget min hund, storpuddelen Falco, og jeg la ut på – vår egen lokale strandsoneekspedisjon. Vi tok i bruk allemannsretten og har vist hensyn på vår ferd i andres utmark, slik man skal. Og vi har ikke vært ute etter å henge ut grunneierne; søkelyset er rettet mot myndighetenes ansvar og holdning til saken. På vår ferd i strandsonen har vi dokumentert hindringene vi støtte på: Adgang forbudt-skilt, overvåkningskamera, to meter høye gjerder og massive murer som går langt ut i vannet. Enkelte steder var strandsonen så utilgjengelig at vi måtte gå store omveier. Andre steder følte vi oss som inntrengere, og på ett sted ble vi til og med kameraovervåket.

Lovtolkning og spørsmål

Allemannsretten, som har sin hjemmel i Friluftsloven, slår fast at alle og enhver har rett til ferdsel i naturen, uavhengig av eiendomsforhold. Allmennhetens ferdselsrett gjelder først og fremst i utmark, og strandsonen regnes i all hovedsak som utmark. Det må derfor anses som naturlig å forvente at det er fri ferdsel i strandsonen, da strandsone definert som innmark tilhører sjeldne unntak. Plan- og bygningsloven, § 17–2, har dessuten et generelt forbud mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen. Hvorfor er det da så mange stengsler i strandsonen på Bygdøy, og hvorfor er boligområder i strandsonen opparbeidet med hage og/eller brygge? Har man vurdert lovligheten av konstruksjoner og anlegg i strandsonen i henhold til denne loven, på private eiendommer som ikke er allment tilgjengelige? Hvorfor trekkes det i så fall ikke tydelige grenser mellom allmennhetens rettigheter og eiernes eksklusive eiendomsrett? Dette er spørsmål jeg håper å få svar på med denne henvendelsen.

Dokumentasjon

På bloggen min har jeg postet en detaljert dokumentasjon av min lille ekspedisjon i strandsonen rundt Bygdøy (https://bikkjesnuter.wordpress.com/2012/10/18/strandsoneekspedisjonen-1/). I denne henvendelsen har jeg plukket ut de stengslene som hindrer framkommeligheten i så stor grad at de gjør deler av strandsonen utilgjengelig. Til sammen utgjør dette seks punkter, som beskrevet nedenfor. Jeg vedlegger et kart som markerer hvor stengslene befinner seg, samt fotografier av disse. Hvis kommunen er opptatt av å sikre fjorden og strandlinjen for allmennheten, ønsker jeg svar på mine spørsmål spesifikt knyttet til de seks punktene jeg tar for meg.

1 Huk – nord for naturiststranda:

Det utilgjengelige området fra tregjerdet i nordenden av naturiststranda, teller tre tomter. Hver av tomtene har stengsler mellom seg, blant annet med gjerder ut i vannet. Fra andre siden stanser fri ferdsel fra steingjerdet med stakittgjerde på toppen.

Foto 1-1, 1-2 og 1-3.

2 Bygdøylund:

Store deler av Bygdøylund er tilgjengelig i strandsonen, tilsynelatende. Det oppsiktsvekkende er at hvis man ankommer området strandveien, vil man ikke være oppmerksom på at man ifølge skilting fra veien innenfor befinner seg på «Privat eiendom med adgang kun for Bygdølunds beboere». Jeg får altså beskjed om at jeg ikke har lov til å oppholde meg i dette området (!).

På brygga nord for Bygdøylund får jeg følelsen av å trenge meg inn i andres private sfære. Dette må være det Direktoratet for naturforvaltning kaller psykiske hindere: «flaggstenger, plattinger og lignende». Inntrykket forsterkes av opplysningen om at området er TV-overvåket.

Foto 2-1 og 2-2.

3 Lille Herbern:

Det er flere stengsler på begge sider av brygga innenfor Lille Herbern. Gjerdene er høye, og ett av dem har til og med piggtråd. Hadde det ikke vært for at gjerdene hadde porter som gikk an å åpne, ville veien vært uframkommelig. Men på ett punkt, på nordsiden av brygga, er det derimot full stopp. Et høyt gjerde strekker seg fra den bratte fjellskrenten og langt ut i vannet på begge sider av strekningen der flytebrygga stikker ut.

Foto 3-1 og 3-2.

4 Langviksbukta – sydsiden:

Dette er den lengste sammenhengende uframkommelige strekningen i strandsonen jeg støtte på. Båthusene ligger på rekke og rad bortover, men bryggene er ikke forbundet med hverandre på en slik måte at passasje er mulig på framsiden. Forsøker man å gå forbi innenfor, støter man på gjerder. Vi blir her tvunget helt opp på veien og må ta en stor omvei.

Foto 4-1, 4-2 og 4-3.

5 Dronningen – syd:

Langs hele nordsiden av Langviksbukta er det varierende framkommelighet. Men i det vi nærmer oss utgangen av bukta og Dronningen, blir inngrepene i strandsonen større og større. Bebyggelsen blir tettere, atmosfæren mer privat, og det ene stengselet etter det andre fikk meg til å føle meg som en inntrenger.

Foto 5-1, 5-2 og 5-3.

6 Dronningen – nord:

Rett nord for Dronningen går det høye steinmurer ut i vannet. Sammen med hekkene innenfor, forhindres man i fri ferdsel i strandsonen her. Eiendommene er i tillegg avgrenset med gjerder. Selv om disse gjerdene har porter, gir hele området et inntrykk av å være av sterk privat karakter.

Foto 6-1 og 6-2.

Fotodokumentasjon:

Oversiktskart - 6 punkter

Oversiktskart – 6 punkter

1-1

1-2

1-3

2-1

2-2

3-1

3-2

4-1

4-2

4-3

5-1

5-2

5-3

6-1

6-2

The Oatmeal

The Oatmeal er et nettsted med tegneserier og artikler laget av Matthew Inman. Her er et lite utdrag av stripa «My dog: the paradox»:

1

Klikk på bildet for å lese resten av stripa.

Han er opptatt av dyr, særlig katter. Denne boka kan man få kjøpt på nettstedet hans: How To Tell If Your Cat Is Plotting To Kill You

inside

Han skriver også artikler om andre ting, som den illustrerte artikkelen: «Why I Believe Printers Were Sent From Hell To Make Us Miserable». Denne og andre forbløffende hverdagslige betraktninger, kan du lese mer om på nettstedet hans: http://theoatmeal.com/

header

Fisk på hodet

Kan en blogg om hunder handle om fisk? Selvfølgelig kan den det.

Da jeg så Picassos «Femme assise au chapeau en forme de poisson» i Stedelijk museum i Amsterdam nylig, falt bitene i et ytterst komplisert puslespill på plass. Legg merke til at selv om fiskens posisjon er den samme, er betydningen komplett forskjellig i de tre følgende tilfellene:

Nigeriasvindlerne lopper stadig folk for penger med sine «Nigeriabrev», selv om metoden er allment kjent og så dagens lys allerede på 70-tallet. Organisasjonen «419eater» jobber aktivt med å motivere folk til å svindle svindlerne ved å spille svindlernes eget spill mot dem selv. Dette kalles «scambaiting». På bildet ser vi en «Nigeriansk svindler» bli lurt av en som utgir seg for å være en representant for den imaginære «Church of Fish and Bread». Representanten ber svindleren om et «photograph of you, or a trusted representative as proof of identity, holding two symbol of ours» (www.419eater.com).

PABLO PICASSO
Seated Woman with Fish-Hat, 1942
(Stedelijk museum, Amsterdam)

Poeten Triztan Vindtorn poserte gjerne med en slags hjemmesydd fiskehatt, slik han bl.a. gjorde på baksiden av diktsamlingen Å skjøte en regnbue, fra 2003.

Hermansens «hund»

Bildene og billedtekstene nedenfor er hentet fra samme bok. (Copyright: Harald Medbøe, 1983)

Karnevalskongen og byoriginalen Hermansen, eller «Advokat Hermansen» (Peder Gunvold Hermansen), ble født i 1910 og døde i 1993. Han flytta til Oslo som barn og tok juridisk embetseksamen i 1942. I 1984 vant han «Oslo-prisen», etter å ha blitt stemt fram av lytterne til Radio Oslo. Mange husker ham som en fargerik karakter i bybildet på 70- og 80-tallet. Såvidt meg bekjent, var ikke Hermansen kjent for å ha med seg en hund som ledsager på sine vandringer i byen. Selv om han på disse bildene poserer med en hund, er det jo tydelig at dette ikke er noen ordentlig hund, men en lekehund. I billedteksten under, får man et innblikk i hva han ønsker å illustrere med dette.

«– Vi har mistet vårt språk.
En kineser kan ikke bli forstått av en nordmann,
men en kinesisk hund blir forstått av en norsk
hund. Dyrene har ikke mistet sitt språk.
Menneskene lever mer og mer i en begrepsverden,
fjerner seg mer og mer fra virkeligheten.»

«– Når jeg skal gå tur, skal jeg ikke noe bestemt sted.
Folk som skal noe sted og ikke finner fram, de går
seg ville, og så blir de redde. Der jeg er, der ER jeg.»

Her er et opptak av Hermansen fra 1974/75 laget på Super8 av elever ved Vahl gymnas:

I denne artikkelen kan man lese mer om Bølers populære original.

Fengselsfugler

Jeg hadde reservert siviltjenesteboligen i fengselstårnet og ventet bare på at min forgjenger skulle vaske seg ut, noe han aldri gjorde. Jeg flytta inn og gjorde drittjobben selv, skrubbet kåken med salmiakk og grønnsåpe tre ganger før jeg fant det helsemessig forsvarlig, i den grad jeg var opptatt av helse på den tida, å flytte inn med notatblokka mi og skittentøyvasken min. Under dugnaden fant jeg gamle, halvfulle melkekartonger i kjøleskapet, en duft som blandet seg med stanken fra utslagsvasken som forrige beboer etter all sannsynelighet hadde brukt som pisserenne uten å vite at også rørene var lekk, ikke bare ham selv, slik at pisset hadde dryppet fra rørfestet under vasken, ned på gulvet inne i skapet og til sist utover linoleumen på gulvet. I stua sto sengen, og i sengen lå en diger bamse av den sorten man kan vinne på tivoli. Den digre bamsen hadde dype innsvinger på overarmene. Hadde han klynget seg til den når det ble mørkt? Skulle nettene virkelig komme til å bli så ensomme her oppe, og fantes det fortsatt trøst i bamser? I nattbordskuffen fant jeg et pass, et studentbevis og et oppsigelsesbrev. Alt tilhørte den tidligere beboeren. Han hadde tydeligvis jobbet ekstra i helgene ved siden av siviltjenesten og så blitt oppsagt av en grunn som ikke framkom av brevet. Jeg antok at han bare hadde glemt papirene. Det var enkelt å ettersende dem. Men hva med bamsen? Jeg stengte den inn i et kott og innlosjerte meg etter beste evne.

Fra tårnet hadde jeg utsikt mot alleen på den ene siden og fengselet på den andre. Tårnet tilhørte bygningsmassen, men inngangen til leiligheten lå utenfor murene. Jeg sonte også en dom: Jeg hadde vanskjøttet min personlige økonomi, og jeg hadde ydmyket meg selv og kjæresten min ved å flørte hemningsløst med andre kvinner, til og med mens hun var tilstede. Jeg klarte ikke å gå fra henne. Jeg ville jo ikke såre henne. Jeg ville hun skulle oppdage hvilken ryggesløs person jeg var, slik at hun med god samvittighet kunne forlate meg i stedet.

Jeg var inne i den avsluttende fasen av siviltjenesten på Botsen, domsfengselet. Fangene som satt innesperret her arbeidet før i tida på Bayern bryggeri, som i dag er varetektsavdelingen. Da dagens arbeidsøkt var omme, kunne fangene nyte en flaske øl som frynsegode. De dype, kjølige katakombene under Bayern ble benyttet som lagringsplass for brygget. I dag kan politiets styrker rykke ut fra politihuset gjennom en underjordisk tunnel som er koblet til katakombene. Botsen derimot, er et vaskeekte fengsel, oppført i utgangen av det nittende århundre, i panoptisk stil – en kjede bygninger rundt et tårn som er gjennomstrukket av store vinduer. Omkretsens bygninger er inndelt i celler, som alle er like brede som bygningen selv. Cellene har to vinduer. Det ene vender innover og svarer til tårnets vinduer, mens det andre vender utover og lar lyset slippe inn i cellen. Gjennom motlysvirkningen kan man fra tårnet, hvis vinduene er nøyaktig tilskåret lyset, iaktta de små fangesilhuettene i periferien.

Fra kjøkkenvinduet i mitt nye krypinn hadde jeg utsikt mot en av fengselsfløyene. Jeg tuslet inn på linoleumen om morgenen, dro til side gardinene og stirret rett ut mot rekken av cellevinduer. Morgenen ble aldri den samme, selv om jeg dro for gardinene. Jeg tok heller med meg kaffekoppen ut i stua og satte meg i vinduskarmen med utsikt over alleen som bugnet over av blomstrende eiketrær. Jeg gløtta likevel ut mellom gardinene på kjøkkenet iblant. I første etasje lå isolatet hvor de innsatte ble plassert om de brøt reglene innenfor murene. De vanligste overtredelsene som fant sted, var slåssing, arbeidsnekt og misbruk av narkotiske stoffer. I gamle dager slo man i tillegg hardt ned på det man kalte plystring og annen larm fra cella. Enkelte betrodde meg at de betraktet et opphold i isolatet som ren og skjær ferie, et sted hvor man fikk en etterlengtet pause fra cellekameratene og tvangsarbeidet. Isolatet var også et sted hvor man fikk arbeidsro.

I andre etasje lå kjøkkenavdelingen. Gutta som bodde her lagde mat til samtlige innsatte hver dag. Tredje og øverste etasje var en såkalt åpen avdeling, et sted hvor innsatte, utelukkende de med en sterk avhengighetshistorie til narkotiske stoffer, kunne søke seg til å sone i større frihet med større ansvar. De aller fleste gutta på huset hadde da også havnet bak lås og slå som følge av en forbrytelse begått med det formål å skaffe midler til dop. De inngår stort sett i kategorien allroundkriminelle, i motsetning til de som har spesialisert seg innenfor et felt, som har funnet sin nisje: falskmyntnere, skapsprengere og svindlere av ulike slag. Domsfengselet var likevel ikke et oppholdssted for de som hadde begått de store forbrytelsene. Da ble man overført til et av landsfengslene. Her på Botsen prioriterte man i første omgang kortere dommer som følge av innbrudd, biltyveri, småsvindel og narkotikasalg av beskjedent omfang. Bare unntaksvis hendte det at man støtte på folk med lange dommer. Årsaken til dette var som oftest at de ventet på å bli overført til en annen anstalt, de var med andre ord i en slags transitt.

En av fengselsfløyene var omgjort til arbeidsplass for både ansatte og innsatte. Innsatte kunne søke på et knippe jobber på denne avdelingen – i den interne radioen eller avisa, eller som ganggutt – som et alternativ til Lampa, Smia og Kjøkkenet. Selv sto jeg for vedlikehold av en rekke ulike tjenester. Blant de mest krevende kan nevnes innkjøp av fritidsartikler til samtlige innsatte og innkreving av månedsleie for betal-tv. Enten fikk man inn bare den ene kanalen, eller bare den andre, eller så fikk man inn begge deler dårlig. Mange mente derfor at det var naturlig å bare betale for eksempel halve leiebeløpet. Jeg kunne jo argumentere med at for det første var det ikke min feil at de hadde havnet der, og for det andre er det en grunn til at murene er så tjukke som de faktisk er. Men når jeg sto inne på avdelingen med tjue mann rundt meg, lot jeg det heller være. Jeg visste jo godt at det var ren og skjær svindel. Iblant hendte det derimot at jeg var bingovert: B4 – B for bankran, B4. I2 – I for innbrudd. Bingo var populært. Og jeg ble populær igjen.

Jeg låste inn Lasse og Jørgen på cella en sen kveld etter en konsert. Både Lasse og Jørgen var to av mine innsatte kolleger som jeg hadde lært å kjenne ganske godt etter hvert. Fordi de var ansatte på vår avdeling, fikk de også lov til å være lenger oppe enn de andre. Nå var alle avdelingene låst – de eneste synlige vaktene befant seg i sentralen og holdt utkikk. Først låste jeg inn Lasse. Jørgen spurte om vi ikke kunne ta en siste røyk for kvelden.

Jeg vet ikke helt, sa jeg. Det er seint.

Bare én sigg?

Vi satte oss i fellesområdet helt i enden av fløyen.

Han lente seg tilbake i sofaen og lukket øynene. Han gråt. Tårene silte nedover kinnene.

Det er kanskje best du låser meg inn likevel, sa han.

Han tørket tårene med de store nevene sine. Vi reiste oss og gikk nedover rekka av identiske celledører. Han stoppet plutselig opp et øyeblikk, så på døra, kikket seg rundt og gikk videre.

Faen, vi bytter celle hele tida, sa han og smilte skjevt.

Vi ble stående på hver vår side av døråpninga. Jeg tok fram nøkkelknippet og stakk nøkkelen i låsen. Jeg skimtet ryggen hans i det jeg klemte døra inntil. Raslingen fra knippet ga en fabelaktig gjenklang.