Svar fra Bymiljøetaten

Da har jeg omsider fått svar fra Bymiljøetaten på min henvendelse om «Stengsler i strandsona på Bygdøy» etter Strandsoneekspedisjonen i fjor. Klikk på arkene for større oppløsning eller eller last dokumentet ned som PDF-fil: stengsler i strandsona på Bygdøy.

1 2 3

Brev til kommunen

På slutten av siste etappe av Strandsoneekspedisjonen, skrev jeg følgende: «Nå gjenstår det, slik jeg jeg planla det fra starten av, å sende inn oversikten over stengsler og hindringer vi har funnet på vår vei, til kommunen for vurdering. Dernest gjelder det å få svar fra kommunen. Denne prosessen vil jeg også skrive om på bloggen.»

I dag (22.12.2012) sendte jeg følgende brev til Oslo kommune v/Bymiljøetaten:

Stengsler i strandsonen på Bygdøy

Bakgrunn

Er det mulig å gå rundt Bygdøy, i strandsonen? Er det fri ferdsel, altså ingen ulovlige stengsler, slik Friluftsloven fastslår at man har krav på å slippe? Det var dette selvoppnevnte oppdraget min hund, storpuddelen Falco, og jeg la ut på – vår egen lokale strandsoneekspedisjon. Vi tok i bruk allemannsretten og har vist hensyn på vår ferd i andres utmark, slik man skal. Og vi har ikke vært ute etter å henge ut grunneierne; søkelyset er rettet mot myndighetenes ansvar og holdning til saken. På vår ferd i strandsonen har vi dokumentert hindringene vi støtte på: Adgang forbudt-skilt, overvåkningskamera, to meter høye gjerder og massive murer som går langt ut i vannet. Enkelte steder var strandsonen så utilgjengelig at vi måtte gå store omveier. Andre steder følte vi oss som inntrengere, og på ett sted ble vi til og med kameraovervåket.

Lovtolkning og spørsmål

Allemannsretten, som har sin hjemmel i Friluftsloven, slår fast at alle og enhver har rett til ferdsel i naturen, uavhengig av eiendomsforhold. Allmennhetens ferdselsrett gjelder først og fremst i utmark, og strandsonen regnes i all hovedsak som utmark. Det må derfor anses som naturlig å forvente at det er fri ferdsel i strandsonen, da strandsone definert som innmark tilhører sjeldne unntak. Plan- og bygningsloven, § 17–2, har dessuten et generelt forbud mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen. Hvorfor er det da så mange stengsler i strandsonen på Bygdøy, og hvorfor er boligområder i strandsonen opparbeidet med hage og/eller brygge? Har man vurdert lovligheten av konstruksjoner og anlegg i strandsonen i henhold til denne loven, på private eiendommer som ikke er allment tilgjengelige? Hvorfor trekkes det i så fall ikke tydelige grenser mellom allmennhetens rettigheter og eiernes eksklusive eiendomsrett? Dette er spørsmål jeg håper å få svar på med denne henvendelsen.

Dokumentasjon

På bloggen min har jeg postet en detaljert dokumentasjon av min lille ekspedisjon i strandsonen rundt Bygdøy (https://bikkjesnuter.wordpress.com/2012/10/18/strandsoneekspedisjonen-1/). I denne henvendelsen har jeg plukket ut de stengslene som hindrer framkommeligheten i så stor grad at de gjør deler av strandsonen utilgjengelig. Til sammen utgjør dette seks punkter, som beskrevet nedenfor. Jeg vedlegger et kart som markerer hvor stengslene befinner seg, samt fotografier av disse. Hvis kommunen er opptatt av å sikre fjorden og strandlinjen for allmennheten, ønsker jeg svar på mine spørsmål spesifikt knyttet til de seks punktene jeg tar for meg.

1 Huk – nord for naturiststranda:

Det utilgjengelige området fra tregjerdet i nordenden av naturiststranda, teller tre tomter. Hver av tomtene har stengsler mellom seg, blant annet med gjerder ut i vannet. Fra andre siden stanser fri ferdsel fra steingjerdet med stakittgjerde på toppen.

Foto 1-1, 1-2 og 1-3.

2 Bygdøylund:

Store deler av Bygdøylund er tilgjengelig i strandsonen, tilsynelatende. Det oppsiktsvekkende er at hvis man ankommer området strandveien, vil man ikke være oppmerksom på at man ifølge skilting fra veien innenfor befinner seg på «Privat eiendom med adgang kun for Bygdølunds beboere». Jeg får altså beskjed om at jeg ikke har lov til å oppholde meg i dette området (!).

På brygga nord for Bygdøylund får jeg følelsen av å trenge meg inn i andres private sfære. Dette må være det Direktoratet for naturforvaltning kaller psykiske hindere: «flaggstenger, plattinger og lignende». Inntrykket forsterkes av opplysningen om at området er TV-overvåket.

Foto 2-1 og 2-2.

3 Lille Herbern:

Det er flere stengsler på begge sider av brygga innenfor Lille Herbern. Gjerdene er høye, og ett av dem har til og med piggtråd. Hadde det ikke vært for at gjerdene hadde porter som gikk an å åpne, ville veien vært uframkommelig. Men på ett punkt, på nordsiden av brygga, er det derimot full stopp. Et høyt gjerde strekker seg fra den bratte fjellskrenten og langt ut i vannet på begge sider av strekningen der flytebrygga stikker ut.

Foto 3-1 og 3-2.

4 Langviksbukta – sydsiden:

Dette er den lengste sammenhengende uframkommelige strekningen i strandsonen jeg støtte på. Båthusene ligger på rekke og rad bortover, men bryggene er ikke forbundet med hverandre på en slik måte at passasje er mulig på framsiden. Forsøker man å gå forbi innenfor, støter man på gjerder. Vi blir her tvunget helt opp på veien og må ta en stor omvei.

Foto 4-1, 4-2 og 4-3.

5 Dronningen – syd:

Langs hele nordsiden av Langviksbukta er det varierende framkommelighet. Men i det vi nærmer oss utgangen av bukta og Dronningen, blir inngrepene i strandsonen større og større. Bebyggelsen blir tettere, atmosfæren mer privat, og det ene stengselet etter det andre fikk meg til å føle meg som en inntrenger.

Foto 5-1, 5-2 og 5-3.

6 Dronningen – nord:

Rett nord for Dronningen går det høye steinmurer ut i vannet. Sammen med hekkene innenfor, forhindres man i fri ferdsel i strandsonen her. Eiendommene er i tillegg avgrenset med gjerder. Selv om disse gjerdene har porter, gir hele området et inntrykk av å være av sterk privat karakter.

Foto 6-1 og 6-2.

Fotodokumentasjon:

Oversiktskart - 6 punkter

Oversiktskart – 6 punkter

1-1

1-2

1-3

2-1

2-2

3-1

3-2

4-1

4-2

4-3

5-1

5-2

5-3

6-1

6-2

Strandsoneekspedisjonen #6

På 6. etappe av strandsoneekspedisjonen skal vi ta fatt på vestsida av Bygdøy. Strandsonen på denne sida starter innerst i Bestumkilen. Herfra svinger den i en bue ved Hengeleppa før den strekker seg videre mot Huk via Bygdøy Sjøbad og Paradisbukta. Dette bildet er tatt fra Maxbo Vækerø, inn mot Bestumkilen.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle gripe denne etappen an, fordi jeg antok at det ville være vanskelig å passere på nedsida av Hengeleppa (fjellveggen midt i bildet). Jeg bestemte meg likevel for at vi skulle undersøke hvor langt vi kommer før det stopper opp.

Tilbake der vi slapp i forrige etappe: Frognerkilen bussholdeplass.

Turskilt ved Bygdøylokket.

Vil følger gangveien mot Bestumkilen.

Her kan man velge å gå inn på Hengsengveien for å komme til Bygdøy Sjøbad. Dette er den fungerende kyststien på denne strekningen. Før man kommer til Hengsengjordet, tar stien en avstikker fra Hengsengveien og fortsetter litt høyere opp i terrenget. Vi blir nødt til å slå inn på denne stien på et senere tidspunkt.

Hengsengveien.

Vi velger å gå videre langs gangveien i retning Bestumkilen, for å se hvor langt vi kommer. Og ved vinteropplagsplassene til Sjølyst marina, ser vi at det går en liten sti ned til venstre.

Det er en åpning mellom gjerdene her, så man har fritt leide som turgåer. Alternativet var å benytte seg av hovedinngangen til Sjølyst marina litt lengre bort.

For tida står båtene tett i tett på opplagsplassen, så vi må snike oss langs gjerdet.

Vi blir litt overrasket over å finne et turskilt til Paradisbukta her. Vi ser ikke akkurat noe tegn til opparbeidet tursti. Men tanken er jo hyggelig!

Etterpå leser jeg i akersposten.no at leder av bydelsutvalget i Bydel Frogner, Bjarne Ødegaard, er opptatt av at kyststien med forbindelse til Bygdøy (fra Bestumkilen, red.anm.) må komme i orden, da den aldri har blitt fullført gjennom opplagsområdet: «– Kyststien skal følge bryggene i vannkanten, frem til der den møter stien inn i Kongeskogen. At dette kommer i orden, er i tråd med kommunens interesser.» (Akersposten.no, 2011). Skiltingen er altså en liten foregripelse av begivenhetenes gang.

Vi later som om kyststien er etablert, og rusler videre gjennom en åpen port merket «OSLO ROKLUBB».

Her må jeg visst passe på at Falco ikke gjør fra seg. Man plukker da opp etter seg uansett, gjør man ikke?

Nytt turskilt. Skiltet er nå i tillegg merket med «Kyststi». Følger man veien videre oppover her, kommer man til Bygdøy sjøbad, står det. Og dette stemmer, denne delen av kyststien fra Bestumkilen er fullført, selv om den går i høydedraget over Hengeleppa.

Vi går likevel videre langs strandkanten, for å se hvor langt vi kommer.

Foreløpig går det fint an å gå her. Maxbo Vækerø ligger nå til høyre utenfor bildet.

Man kan til og med slå seg ned og nyte utsikten.

Vi er ennå ikke framme ved selve fjellveggen (Hengeleppa), men vi må foreløpig stoppe vår ferd i strandsonen her.

Det er kanskje ikke så lett å se av dette bildet, men det går en sti oppover i terrenget herfra.

Vi kommer nå inn på kyststien som var merket på det forrige skiltet, som går fra Bestumkilen til Bygdøy sjøbad. Dette er også stien man kommer inn på hvis man følger kyststi-skiltingen ved Hengsengveien.

Vi befinner oss nå i Hengsåsen.
(Klikk på bildene for større oppløsning)

Vi følger kyststien videre i retning sjøbadet.

Flere avstikkere leder ned mot sjøen.

En av avstikkerne fører oss ut til kanten av Hengeleppa.

Fjellveggen er sikra med et gjerde. Utsikt mot Lille Killingen.

Vi firer oss ned skråningen med tauene som er montert mellom trærne.

Hengeleppa. Nå ser vi hvorfor det ikke er så gunstig med en kyststi langs vannkanten her: Gjerdet er skiltet med «Rasfare. Adgang forbudt». I tillegg ser det ut til at fjellveggen går mer eller mindre rett ned i sjøen. Man måtte i så fall sikret fjellet og bygget en trasé rundt veggen.

Fine forhold videre, i retning Bygdøy sjøbad. Killingen til høyre i bildet.

«Etter at badet i 1884 fikk dampskipanløp, måtte både badet og restaurantvirksomheten stadig utvides. Her ble både musikkpaviljong og friluftsscene.» (Else Boye, Byminner, 1994)

Can you spot the poodle?

«En varm sommerkveld kunne man her nyte tonene fra Christiania Theaters utmerkede orkester, høre komponist Thorvald Lammers mektige bass runge i skogen eller høre den kjente karakterskuespilleren Harald Stormoen gjøre sine første opplesninger fra en scene. Men det var Einar Rose med sine sommerrevyer som i midten av 1930-årene innledet Sjøbadets storhetstid …» (Else Boye om scenen som lå opp til venstre utenfor bildet, fra Byminner, 1994. På denne scenen var blant annet Leif Juster også en gjenganger.)

«Oslo kommune fikk Bygdø Kongsgård med på å legge ut området som friareal […] Statsbygg har i 2007–2008 restaurert stranden i tilknytning til gamle Bygdøy sjøbad.»
(Klikk på bildet for større oppløsning)

Her kan man gå opp på turveien til Hukodden …

Eller man kan gå videre langs vannet.

Selv om terrenget langs sjøen har varierende framkommelighet, finner man fine avstikkere ned til vannkanten hele veien fram til Paradisbukta.

Her har vi gått opp på turveien.

Strandsonen ved Villa Gjøa.

De såkalte kongevillaene ble bygget fra 1876 for Kong Oscar. Den 26 år gamle arkitekten Hjalmar Welhaven (dikteren Welhavens sønn) var spesialist i trearkitektur og fikk i oppdrag å bygge husene i sveitserstil. Seks mindre villaer ble bygget. Villa Gjøa (tidligere Villa Sofia), som ligger under Bygdø Kongsgård, er den eneste av de gamle kongevillaene som ikke ble revet. Festeavtalen for de øvrige villaene ble oppsagt etter påtrykk fra Oslo kommune for å sikre publikum adgang til friområdene. På strekningen fra Paradisbukta til Hukodden kan man fortsatt se rester av grunnmurene til villaene som ble revet. Rivningene ble foretatt utover 60- og 70-tallet (kongehuset.no).

Vi går ned mot villaen.

Tomta er inngjerdet med god avstand til sjøen.

Her er det til og med opparbeidet en slags passasje for turgåere.

Rundt neste sving ligger Paradisbukta.

Paradisbukta.

Dette området er en del av kyststien.

Etter å ha gått uhindret i offentlig terreng en lang stund, nærmer vi oss privat eiendom igjen.

«Dette gjerdet er ulovlig». La meg gjøre det klart med en gang: Det er ikke jeg som har skrevet dette! Det er likevel et tydelig signal om at utilgjengelige områder i strandsonen skaper frustrasjon.
Jeg er litt usikker på om det siktes til steinmuren eller stakittgjerdet på toppen, men de hindrer begge normal fri ferdsel videre.

Vi går ut på tuppen av steinmuren og vurderer muligheten for snike oss videre, noe som faktisk er mulig akkurat her. Men foran den hvite bygningen ser vi et gjerde som går et lite stykke ut i vannet. Det er på tide med et rødt kryss igjen.

Vi blir tvunget til å forlate strandsonen, gå via gangveien innenfor og ned til naturiststranda på Huk.

Gjerdet sperrer ferdselen inn på privat tomt.

Jeg teller tre tomter mellom dette gjerdet og steingjerdet vi forlot på andre siden.

Her går det faktisk an å gå langs vannkanten nedenfor gjerdet. Tregjerdet får derfor først og fremst en funksjon som et forheng mellom den private eiendommen og naturiststranda.

Ser vi nærmere på skillet mellom tomtene innafor, ser vi at passasjen er stengt ved murkanten med gjerdet på toppen. Rødt kryss her.

Vi går videre langs naturiststranda, som må være Bygdøys fineste strand.

Jeg visste ikke at det bare var bevegelseshemmede naturister som var glade i å bade. En lignende rampe savnes på den «vanlige» stranda på andre sida av bukta.

På vei inn Maurtubukta.

Her har kommunen sannsynligvis inngått en avtale med grunneieren om at strandsonen skal være åpen for fri ferdsel. Et eksempel til etterfølgelse.

Ut av bukta igjen, i retning Hukodden Strandrestaurant.

Utenfor inngangen til restauranten.

I bakgrunnen ser vi målet i sikte: Fergeleiet innafor Hukskjærene, der vi startet hele ekspedisjonen!

(Klikk på bildet for større oppløsning)

Vi nærmer oss.

Ekspedisjonsassistent, buffer og følgesvenn Falco markerer målgang for Strandsoneekspedisjonen!

Der står det jommen en ankerdram og venter på meg.

Og her fortøyer vi ekspedisjonen.

6. etappe: Fra Frognerkilen til Hukodden/MÅL.
Forbudskiltet markerer det utilgjengelige området ved naturiststranda.
Dette viste seg å bli den siste etappen, derfor har den også fått navnet «ankerdrametappen». Vi har nå tilbakelagt hele vestsida av Bygdøy som tilsvarer ca. 4,5 km strandsone. Tilsammen har vi tilbakelagt 1 mil strandsone. Strandsoneekspedisjonen er herved fullført! Takk for naturopplevelsen, og takk til Falco for godt selskap på veien!

Kartutsnitt med markeringer: Hovedsakelig kun to stengsler på hele denne etappen.

Det er likevel ikke helt riktig at ekspedisjonen er avslutta. Nå gjenstår det, slik jeg jeg planla det fra starten av, å sende inn oversikten over stengsler og hindringer vi har funnet på vår vei, til kommunen for vurdering. Dernest gjenstår det å få svar fra kommunen. Denne prosessen vil jeg også skrive om på bloggen. Fortsettelse følger.

Strandsoneekspedisjonen #5

«En viktig del av kulturarven vår er å være ute i naturen. Vi har fra gammelt av hatt rett til å ferdes i skog og mark, etter elvene, på innsjøer, i skjærgården og til fjells – uavhengig av hvem som eier grunnen. Vi kan høste av naturen – ikke bare saltvannsfisk, bær, sopp og blomster, men også inntrykk og opplevelser. Hovedprinsippene i allemannsretten er lovfestet i Friluftsloven av 1957.»

(Fra brosjyren «Fra hav til himmel. Allemannsretten», Direktoratet for naturforvaltning)

På 5. etappe er vi tilbake ved Dronningen og Kongelig Norsk Seilforening. Vi skal nå videre i retning Oscarshall, som vi ser toppen av helt til venstre i bildet.

Herfra går eneste farbar vei gjennom båthavna.

Til venstre i bildet ser man toppen av Oscarshall.

Et gjerde som ser ut til å treffe vannkanten ved høyvann. Vi avventer det røde krysset.

Her går gjerdet ut i vannet.

Porten er derimot åpen. Jeg setter likevel et rødt kryss på kartet, som gjelder for begge gjerdene. Framkommeligheten er hindret, og denne porten leder inn i privat hage.
I tillegg setter jeg et eget kryss på steinmuren bortenfor (se bildet over), som også går ut i vannet.

En nærmere titt på steinmuren.

Vi må tilbake til veien igjen og gå en stor runde rundt dette området, helt opp til Folkemuseet og ned Dronninghavnveien. På bildet er vi på vei opp Mellbyedalen.

I enden av Dronninghavnveien.

Her er vi på andre siden av de røde kryssene vi satt ved båthavnen til Seilforeningen.

Området er merket «Privat». Men jeg setter ingen kryss, for det går an å gå bort til steingjerdet i strandkanten på nedsida av plattingen.

Vi skal videre i denne retningen. På bildet ser vi special guest star på Strandsoneekspedisjonens 5. etappe og rett fra Malaysiatur: Cornelia, som geleider Falco ned fra brygga. Likevel overser vi noe her, og det er ikke uten grunn.

Grei passering under brygga.

Merkelig. Hva er dette?

Det er jo en gangvei!

Vi går tilbake til Dronninghavnveien og ser at dette er begynnelsen på en kyststi. Vi overså dette fordi kyststien ikke er merket! Kloke av skade tenkte vi at dette var et privat område, derfor gikk vi i stedet ned i strandkanten.

Endelig har vi funnet en ordentlig kyststi! Les mer om denne stien på slutten av etappen.

Her kan man gå både oppe på stien …

Og nede i vannkanten.

Oscarshall.

På tide med en godbit.

Oscarshall igjen.

Brygga nedenfor.

Strandsoneekspedisjonsleder Harald med sin firbeinte assistent og buffer Falco.

Gjerdet går helt ut i vannet.

Men litt lengre oppe er det en åpen port, gjennomgangen til Oscarshall via kyststien. Bildet er tatt i motsatt retning.

Vi kryper gjennom et hull i gjerdet (rett bak oss) nede ved sjøen. Hvis dette er en del av kyststien, ville jeg tro at området ikke lenger brukes til beite og dette gjerdet ikke lenger har noen funksjon? Burde det derfor egentlig fjernes? Jeg setter et spørsmålstegn her.

Vi fortsetter på kyststien.

Veien videre går langs en kraftig mur av granittblokker. Dette skal være rester av et gammelt bryggeanlegg der fergen fra Skarpsno ankom Bygdøy før i tida.

Akkurat nok plass til en puddel på tvers.

Inn mot Frognerkilen.

Fra stien skimter vi Rodeløkken Kafe oppi skråningen. Navnet skal stamme fra en tidligere eier av stedet, generalkonsul Ernst Rohde, som var en av Kong Carl Johans mest betrodde menn. Området legges ut til folkepark, og stuebygningen flyttes i 1838. En husmansstue blir stående igjen som serveringssted, og det blir satt ut benker. Vi tar en vaffel før vi går videre.

Ned på stien igjen.

Rodeløkken fra en annen side.

Vi nærmer oss Frognerstranda.

Her får stien et noe ufortjent preg av myr.

Vi går så tett inntil strømgjerdet som mulig.

Vi avslutter 5. etappe her, ved Frognerkilen bussholdeplass. Bygdøy er som kjent ingen ordentlig øy lenger, da landheving og utfyllinger gjorde den landfast rundt år 1800, den gangen øya bar navnet Ladegaardsøen.

Kyststi til Hukodden, står det. Den stanser imidlertid ved Dronninghavnveien, slik vi har fått erfare, omkring 100 meter før Dronningen. Vår strandsoneekspedisjon viser at man vil få litt av en utfordring om stien skal utvides forbi Dronningen og Langvikbukta.

På nettsidene til dittoslo.no leser jeg at kyststietappen nedenfor Oscarshall er splitter ny. Den ble åpnet av Fabian Stang fredag 12. oktober i år. (Det er kanskje derfor man ennå ikke har rukket å merke inngangsporten til stien fra Dronninghavnveien, den vi ikke fikk øye på i starten av denne etappen?) Det er H.M. Kong Harald som har besluttet å åpne deler av eiendommen for publikum. Og med samtykke fra de andre grunneierne har kystien blitt opparbeidet av Statsbygg etter avtale med Det Kongelige Hoff og Oslo kommune.

Cathrine Nordlie, leder av Bygdøy Vel, roser både kongehuset og de andre grunneierne. Hun mener det er et sterkt samhold på Bygdøy: «– Her har privatpersoner med midler i alle år hatt øynene åpne for fellesskapet.» (Lokalavisen Frogner, 18.10.2012) Selv om jeg på min ferd flere ganger har opplevd at disse øynene har vært lukket hardt igjen, er jo dette positive signaler, og det taler for muligheten til å utvide kyststien videre.

Dronning Blancas vei. Bygdøylokket skimtes i enden. Vi har nå tilbakelagt hele østsida av Bygdøy som tilsvarer ca. 5,3 km strandsone.

5. etappe: Fra Dronningen til Frognerkilen.
Forbudsskiltet på etappen representerer det utilgjengelige området mellom Huk Aveny (Dronningen) og Dronninghavnveien.

Hindringer underveis: To kryss ved Dronningen og et spørsmålstegn for gjerdet ved vannet i tilknytning til Oscarshall.

Ordboka er oppdatert! Den finner du her: Strandsoneekspedisjonen #1

Strandsoneekspedisjonen #4

4. etappe starter ved Norsk Maritimt Museum. Dette er et offentlig område, med fri ferdsel rundt hele odden.

Her trer vi inn på privat område igjen. Diskret avslutning på gjerdet.

Åpent og fint terreng.

Vi har nå kommet til Langvikbukta.

Skråningen blir brattere og brattere på vei innover.

Dette lover ikke bra.

Her er det ikke mulig å komme forbi. Båthusene ligger på rekke og rad bortover, uten å være forbundet med hverandre. Det går altså ikke an å gå fra brygge til brygge.

Strandsonen er igjen blitt uframkommelig, og vi blir tvunget til å gå opp til veien. Et rødt kryss her. Hvor stort det blir, avhenger av hvor lang den utilgjengelige strekningen viser seg å være når vi får undersøkt nærmere fra andre siden.

Her slutter rekka med båthus og brygger.

Og her stopper det opp fra denne sida. Det er snakk om en ganske lang strekning. Dette blir jommen meg et stort rødt kryss. Det er irrelevant at den bratte skråningen i seg selv utgjør et hinder for framkommeligheten. Båthusene, bryggene og gjerdene hindrer fri ferdsel uansett.

Vi fortsetter inn i Langvikbukta.

«Langvik båtforening ble stiftet i 1969 av en rekke båtinteresserte Bygdøybeboere. Den gamle bryggen i Langvik var utgangspunkt for foreningen, og bryggehodet leies av Bygdøy Vel.» (langvikhavn.com)

På vei ut av bukta, i retning Dronningen.

Gjerdet ser mer ugjestmildt ut enn det er. Man kan enkelt spasere videre på nedsida.

Her må man dukke nakken og gå under brygga. Framkommeligheten har allerede fått en sterk slagside. Prinsipielt sett ville turen stoppet her, da vi ikke lenger kan spasere videre uanstrengt. Men ekspedisjonsiveren har blusset opp for alvor.

La det være sagt med en gang: Det er ikke lagt opp til noen kyststi i Langvikbukta.

Her må man opp på bryggekanten for å komme seg videre. Det går et gjerde på baksiden av båthuset.

Her løsner det litt.

Nok et bryggebyks må til.

På strekninger som dette, er det fint å ferdes. Særlig fordi husene foreløpig ligger høyt i terrenget, med lange trappesatser ned til båthusene. Etter hvert som vi nærmer oss utgangen av bukta, flater berget på venstre side mer og mer ut.

Etappens andre røde kryss har sittet langt inne, men nå kommer det. Gjerdet følger bryggekanten og går et stykke ut i vannet. Og det er i hvertfall ikke høyvann vi ser her. Dette er første gang på denne etappen at jeg må hjelpe Falco videre.

Nok et stengsel.

Vi opplever ikke dette som fri ferdsel, men Falco klarte seg fint på egenhånd, og vi sparer det røde krysset til neste gang. Jeg tenker at dette kan være en fin målestokk, i hvertfall på denne strekningen: Hvis jeg må hjelpe Falco med å passere, setter jeg automatisk et rødt kryss.

Det tok ikke så lang tid: Rødt kryss. Her må jeg løfte Falco over gjerdet. Selv går jeg rundt på utsiden.

Litt pusterom igjen.

Berget har nå flatet ut, og husene ligger tettere mot sjøen, med hager som gir et veldig privat inntrykk. Det blir naturlig å søke mot strandkanten, og der er det fint å spasere, for øyeblikket.

Her måtte jeg faktisk ut og vasse. Hvis vi hadde valgt å gå i de private hagene, ville vi støtt på gjerder. Selv om jeg ikke måtte hjelpe Falco videre, setter jeg et rødt kryss.

Det er nå like før vi skal svinge inn mot Dronningen, som er dagens etappemål.

Husene tetter seg til mot sjøen, og det gjøres større og større inngrep i strandsonen.

Uhindret ferdsel langs bryggene. Atmosfæren er derimot påtrengende privat.

Nytt rødt kryss på kartet.

Regnet høljer ned, og kameraøyet på iPhonen begynner å dugge. I bakgrunnen ligger Dronningen.

Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt meg bedre tid til å tørke av fotolinsa. Men jeg følte meg rett og slett ikke særlig velkommen der jeg småhastet videre. Det ene stengselet etter det andre fikk meg til å føle meg som en inntrenger. Den private atmosfæren mistenkeliggjorde tilstedeværelsen min – jeg ville bare komme meg helskinna fram til Dronningen uten å havne i klemma.

Et rødt kryss i hui og hast mens jeg kjemper med å løfte Falco over gjerdet.

På dette bildet puster jeg lettet ut. Bildet er tatt i den retningen vi kom fra. I det vi trådte inn på tomta, fikk jeg øye på en Schaefer (den står rett bak porten på bildet) foran huset som ligger litt innenfor det hvite til høyre i bildet. Jeg var usikker på om den ville komme til å forsvare sitt territorium eller ikke. Falco og jeg prøvde å liste oss forbi og rekke fram til det neste gjerdet før den oppdaget oss. Da vi var midtveis begynte den å bjeffe og kom løpende. Jeg la merke til at lys ble slått på i husvinduene. Da bikkja nærmet seg, opphørte bjeffinga, og de to hundene hilste pent på hverandre. Schaeferen så ut til å godta besøket. Heldigvis hadde jeg med meg Falco, tenkte jeg – jeg er usikker på om jeg ville blitt like godt mottatt alene. Rødt kryss, forresten, men ikke på grunn av bikkja.

Med skjelvende bukseben tar vi fatt på den siste etappesnutten. I bakgrunnen ligger Lanternen, i enden av Huk Aveny.

Denne porten er ulåst. I bakgrunnen, til høyre, ligger Roklubben.

Begge disse portene var åpne. Om de er det på permanent basis, vet jeg derimot ikke.

Norske Studenters Roklub

Åpent ut mot Dronningen og Huk Aveny.

Her skulle jeg aller helst tatt en ankerdram, etter den strabasiøse ferden. Men det var tross alt en ferd til lands og ikke til vanns.

Etappe 4: Fra Norsk Maritimt Museum til Dronningen.
Forbudskiltene representerer nye «ugjennomtrengelige» områder. Det første området, på vei inn i Langvikbukta, utgjør rene fysiske hindringer. Mens det andre området, ved Dronningen, handler om en kombinasjon av psykiske (privatsfære) og fysiske hindringer i strandsonen. Man kan si at forbudskiltene markerer opphopninger av særdeles kronglete røde kryss.

Hindringer og stengsler underveis.

Strandsoneekspedisjonen #3

På slutten av forrige etappe ble vi forhindret i å gå videre. Vi måtte derfor finne et annet startpunkt for etappe 3. Vi valgte Norsk Maritimt Museum, og herfra går vi tilbake igjen for å se hvor langt vi kommer. Vanligvis kan man gå rundt museet på utsiden, men på grunn av bygningsarbeid var denne passasjen midlertidig stengt.

Brygga går hele veien rundt museet.

Falco er ivrig etter å komme i gang med ekspedisjonen igjen.

Vi går nå altså tilbake mot Lille Herbern igjen.

Skråningen er bratt, men det går fint an å gå her.

Rester av et gammelt bryggeanlegg.

Med tilhørende trapp som går rett ut i vannet.

Falco er ikke helt fornøyd med framkommeligheten her.

Bak den hvite stolen ligger huset og gjerdet som stoppet oss på slutten av forrige etappe.

Da er vi tilbake ved det legendariske gjerdet. Jeg har satt inn en hvit strek for å markere høyden på det.

Ikke stort annet å gjøre enn å gå tilbake igjen.

Dagens etappe var en kort, men oppklarende etappe.

3. etappe: Fra Norsk Maritimt Museum til Lille Herbern og tilbake igjen.
Forbudskiltet på kartet markerer det utilgjengelige området.

Strandsoneekspedisjonen #2

Strandsoneekspedisjonen rundt Bygdøy fortsetter. 2. etappe starter der vi slapp, innerst i Bekkebukta i retning Lille Herbern. Grei passasje. Forhold ved flo kontra fjære er ikke medregna.

Her må vi opp på muren.

Her må vi gjøre et ordentlig byks for å komme videre. Dette kan ikke regnes for å være en naturlig hindring. Hvis man definerer dette som utmark, skal grunneier legge til rette for fri ferdsel. Her er framkommeligheten definitivt vanskeliggjort. Jeg noterer et lite rødt kryss på kartet.

Fri ferdsel videre ut av Bekkebukta.

Her valgte vi å holde til høyre.

Sleip grunn, men fine forhold for turgåere.

God framkommelighet. Vi befinner oss nå rett innenfor Dyna fyr og på framsida av Bygdøylund.

Fint sted å nyte utsikten mot Dyna fyr og Nesodden. Nakholmen til venstre.

Bygdøylund båthavn. Lille Herbern i bakgrunnen.

God plass for en puddel å boltre seg på.

Innerst i båthavna støter vi på et lite problem. Vi trekker litt lengre inn for å se om vi kan komme oss videre på innsiden av denne sperringa, men da må vi gjennom en privat tomt med gjerder. Når vi går tilbake mot vannkanten igjen, får vi øye på dette skiltet: «Privat eiendom. Adgang kun for Bygdølunds beboere». Her har det altså blitt gjort et forsøk på å privatisere strandsonen. Dette må undersøkes nærmere. Jeg setter et spørsmålstegn på kartet her.

Falco og jeg trosser advarselen og presser oss videre langs sjøen. Her må man regne med å både å plumpe og å stikke seg på tornekratt.

På brygga får vi en veldig privat følelse. Dette må være det Direktoratet for naturforvaltning kaller psykiske hindere: «flaggstenger, plattinger og lignende». Et lite rødt kryss her.

Intrykket forsterkes av opplysningen om at området er TV-overvåket. Dette skulle jeg gjerne hatt en forklaring på. Spørsmålstegn på kartet.

Veien videre er brolagt med mudder og siv …

… Og tette kratt.

Før vi endelig får litt pusterom igjen. I bakgrunnen ser man Lille Herbern.

Et knelende gjerde er ingen stor hindring for en spretten puddel, men likevel en hindring.

God framkommelighet. Vi nærmer oss båthavna og klubbhuset til Oslo Seilforening på Lille Herbern.

Her har enden av gjerdet tydeligvis blitt uformet etter et skråvinkelkompromisset.

Klassisk stengsel. Gjerdet går ikke langt ut i vannet, men det er et tydelig hinder for framkommeligheten i strandsonen. Man føler seg ikke særlig velkommen. Rødt kryss på kartet.

Her går gjerdet derimot flere meter ut i vannet. Dette virker provoserende både på Falco og meg.

Jeg må klatre over gjerdet, og Falco må krype under. Dette stengselet er en god kandidat for kommunevurdering, og jeg setter et rødt kryss på kartet.

Her er vi framme ved brygga som frakter en over til Lille Herbern. Her støter vi på et gjerde som, i tillegg til å gå ut i vannet, er høyere enn de andre og til og med har piggtråd.

Heldigvis er porten åpen. Vi setter likevel et rødt kryss på kartet.

Her tetter det seg til. Nok et piggtrågjerde i flukt med brygga. Og vi skimter flere problemer lengre fram.

Falco tester ut brygga.

Vi klarer å presse gjennom glipa mellom brygga og gjerdet. Her støter vi på nok et gjerde.

Her er det umulig å komme seg rundt.

Porten er derimot ulåst.

Men så er det full stopp. Den bratte fjellskrenten og det høye gjerdet som strekker seg langt ut i vannet, blokkerer all videre ferdsel, og jeg setter et stort rødt kryss på kartet.

Vi tvinges til å forlate strandsonen.

2. etappe: Fra Bekkebukta til Lille Herbern.

Utsnitt med markeringer.