Sommeravslutning

For et par dager siden hadde hundeskolen Din Beste Venn sommeravslutning for deltakere på treningsgruppene på Lørenskog, Høvik, Ski og Rosenholm. Her er noen bilder fra samlingen:

Reklamer

Smalltalk

Jeg har blitt jævlig god på smalltalk. Betyr det at jeg har solgt sjela mi til djevelen?

(Illustrasjon: Harald Sommerin Simonnæs)

Etter å ha gått et svimlende antall hundeluftingsturer, har jeg finpusset denne egenskapen. Selv om det stort sett begrenser seg til møter med andre hundeeiere, får jeg iblant god bruk for smalltalk på jobben også. Før i tida kunne jeg ikke fordra det. Hvorfor forsøple både seg selv og andre med prat som er totalt uinteressant? Hvorfor bruke snakketøyet som en tidtrøyte? Smalltalk var noe man drev med i helvete, tenkte jeg. Helvete var en endeløs strøm av snikksnakk om fullstendig overflatiske ting, i tillegg til å være fryktinngytende og klaustrofobisk dekadent, slik Elvis Costello så treffende beskriver helvete i låta «This Is Hell» (Spotify) fra plata Brutal Youth:

«»My Favourite Things» are playing / Again and again / But it’s by Julie Andrews / And not by John Coltrane / Endless balmy breezes and perfect sunsets framed / Vintage wine for breakfast / And naked starlets floating in Champagne / All the passions of your youth / Are tranquillized and tamed / You may think it looks familiar / Though you may know it by another name // This is hell, this is hell …»

Da jeg gikk på ungdomsskolen, havnet jeg i en merkverdig modus hvor jeg mislikte at folk gjentok ting, at folk først kunne si noe til én person, og så, ikke lenge etterpå, si det samme til en annen person, på samme måte. Gjentakelsen framsto for meg som en marerittaktig nedbryting av all livskraft og skaperevne, litt i likhet med hva jeg syntes om smalltalk. Hverdagen var grå og kjedelig nok fra før av. Denne følelsen var så komplisert og gjennomgripende at jeg gikk helt i vranglås i en periode – jeg sluttet til og med nærmest å snakke på et tidspunkt.

Selv om jeg ofte sliter med det selv, så er jeg i utgangspunktet tilhenger av å etterstrebe kongruens, at det er samsvar mellom det vi føler og det vi uttrykker. Betyr det da at hvis det er smalltalk som kommer ut av munnen vår, så har vi egentlig ingenting å snakke om? Betyr det da at vi ikke er i kontakt med følelsene våre, eller at vi omtrent ikke føler noen ting? Min erfaring er heller at smalltalk først og fremst er en slags kontrakt man inngår hvor man får lov til å snakke om helt uvesentlige ting med et vesentlig formål. Og det vesentlige formålet er å skape kontakt, det er å tilkjennegi vår nysgjerrighet ovenfor den andre, eller i enkleste form anerkjenne vedkommenes tilstedeværelse. Smalltalk blir først et problem når man gjentar den samme prosessen gang på gang overfor samme person; når man ikke får til en overgang fra smalltalk til noe som ligner på «mediumtalk» (hvorfra man har mulighet til å knekke koden og oppnå «bigtalk») og blir stående å stampe i smalltalk-helvetet. Det er frustrerende, og da burde man kanskje heller la være.

The Fog. What you can’t see won’t hurt you – it’ll kill you.

Der kommer de. Gjennom den ertesuppetjukke tåka kan vi se omrisset av dem. Falco og jeg trekker oss sammen under treet der vi står, og forsøker å gjøre oss så usynlige som mulig. Skikkelsene har form som små dverger med pukkelrygg der de kommer mot oss. Føttene sleper tungt mot bakken, og lyden er øredøvende. En skremmende, utydelig og bråkete masse kommer mot oss.

Vi skutter oss, trekker pusten dypt og går rolig forbi. Falco ser skeptisk ut. Han stirrer frenetisk på dette ugjennkjennelige som kommer ut av tåka. Hva i all verden er det? Er det  potensielt farlig? Det er uansett noe han ikke har sett før.

En klokke ringer og massen oppløser seg og blir til skrikende førstklassinger med skolesekker og for store beksømstøvler som haster inn skoleporten. Falco slapper av og gjenkjenner mennesker i liten størrelse.

Jeg ser plutselig at jeg er den eneste i reell fare, ettersom barnløse voksne utenfor skoleporter lett kan bli offer for overreaksjon av andre voksne grunnet det samme som jeg er her for å lære bikkja mi: Alt og alle du ikke har møtt før, eller skjønner sånn helt ved første øyekast, er ikke nødvendigvis en potensiell fare.

Filmposter - The Fog (1980) Regissør: John Carpenter

Link til John Carpenter’s The Fog (1980)

Hester med briller og kvinner i uniform

Sorte hunder er veldig sorte!

I dag tok Falco og jeg turen til Folkemuseet etter å ha hengt ute på Huk en stund. Jeg var på jakt etter å la Falco få treffe andre dyr enn bikkjer. Men på denne tida var de fleste av dem lukket inne i fjøset: grisene og sauene, hanene og hønene, og kaninene. Likevel fikk Falco tross alt stifte bekjentskap med en hest, om enn på trygg avstand.

Han oppdaget den først da den stampet litt i løvet. Da lød det et knurr og et lite bjeff fra Falco. Deretter ble han sittende å studere den en stund, dette merkelige hestedyret, som ikke ville leke, før vi gikk videre gjennom «Gamlebyen».

Da vi kom hjem, kunne jeg krysse av for i hvertfall én ny opplevelse i sosialiseringsplanen i boka Valpeskolen av Viviane Theby. I tillegg satt jeg enda et kryss for busstur og diverse møter med menn og kvinner og hunder. Vi mangler fortsatt noen kryss på denne lista, som f.eks. «kjøre med tog», «besøk i dyrehage» og «mennesker i rullestol». Jeg ser for meg at jeg en av disse dagene får øye på en person som sitter i rullestol, og at jeg løper etter vedkommende og forsøker å stanse ham. Jeg ser også for meg at jeg i tida framover kommer til å ha et ekstra godt øye til «mennesker i uniform» (kanskje særlig kvinnelige sådanne), «mennesker i med briller» og «mennesker med hatt». Drømmen måtte være å møte et menneske i rullestol med både hatt og briller, med en høne på fanget, på toget …