Do Dogs Think?

Foto: Marc Riboud, 1962

Foto: Marc Riboud, 1962

Filosofen, vitenskapsmannen og forfatteren Bertrand Russell (1872–1970) var også opptatt av hunder:

I do not know whether dogs can think, or what thinking is, or whether human beings can think. But whether human beings can think or not, I know that those who love dogs think that dogs can think. This, I am afraid, is the sum total of my contribution to human knowledge on this important subject.

(Bertrand Russell from «Do Dogs Think?» (15 June 1932), p. 181–182.)

Hermansens «hund»

Bildene og billedtekstene nedenfor er hentet fra samme bok. (Copyright: Harald Medbøe, 1983)

Karnevalskongen og byoriginalen Hermansen, eller «Advokat Hermansen» (Peder Gunvold Hermansen), ble født i 1910 og døde i 1993. Han flytta til Oslo som barn og tok juridisk embetseksamen i 1942. I 1984 vant han «Oslo-prisen», etter å ha blitt stemt fram av lytterne til Radio Oslo. Mange husker ham som en fargerik karakter i bybildet på 70- og 80-tallet. Såvidt meg bekjent, var ikke Hermansen kjent for å ha med seg en hund som ledsager på sine vandringer i byen. Selv om han på disse bildene poserer med en hund, er det jo tydelig at dette ikke er noen ordentlig hund, men en lekehund. I billedteksten under, får man et innblikk i hva han ønsker å illustrere med dette.

«– Vi har mistet vårt språk.
En kineser kan ikke bli forstått av en nordmann,
men en kinesisk hund blir forstått av en norsk
hund. Dyrene har ikke mistet sitt språk.
Menneskene lever mer og mer i en begrepsverden,
fjerner seg mer og mer fra virkeligheten.»

«– Når jeg skal gå tur, skal jeg ikke noe bestemt sted.
Folk som skal noe sted og ikke finner fram, de går
seg ville, og så blir de redde. Der jeg er, der ER jeg.»

Her er et opptak av Hermansen fra 1974/75 laget på Super8 av elever ved Vahl gymnas:

I denne artikkelen kan man lese mer om Bølers populære original.

Portretter #6

Itaewon, Seoul

Jagalchi, Busan

«Facebookhunden» Beast

Mark Zuckerberg, mannen som grunnla Facebook, har en liten hund. Og bikkja har selvfølgelig sin egen side på Facebook: http://www.facebook.com/beast.the.dog

Puli er en ungarsk gjeterhundtype med en svært karakteristisk mopplignende pelsbehåring (kan man bruke den som mopp?). Rasen er også kjent for sin spenst og skal være en meget god høydehopper – noe som kanskje ikke er det første som faller en inn når man ser bilde av den. I 2009 var det 5 puli i registrene til Norsk Kennelklubb, mens i 2010 var det ingen registrerte. Selv har jeg aldri sett en.

Ciss

Jeg skulle i butikken for å kjøpe Donald og ostepop. Jeg tok med bikkja, som jeg bandt til trappegelenderet utafor inngangen. Jeg gikk inn, hentet varene og betalte for meg. Så gikk jeg ut, ned trappa og hjem igjen. Jeg satte meg ned i sofaen i stua, åpnet posen med ostepop og leste Donald. Etter en liten stund løftet jeg øynene fra bladet og stirret med store øyne ut i lufta. Det var noe som ikke stemte! Jeg hadde glemt bikkja!

Bikkja jeg vokste opp med var en korthåra Dachs som hadde fått navnet Ciss, som i kryss for C (C#), av oppdretter, noe som var ganske naturlig da hun kom fra en musikerfamilie. De andre hundene i Ciss sin nærmeste familie bar blant annet navnene Bratsj og Balalaika. Kort fortalt var det søstra mi som grein seg til den (litt på samme måte som kona mi grein seg til blodhunden vi hadde, bortsett fra at dette skjedde i voksen alder) og fattern som endte opp med den. En klassisk historie.

(Ill: Harald S. Simonnæs)

Ciss var veldig søt og snill, men hun var også en liten rakker, særlig i starten. Jeg husker at hun glefsa skikkelig etter et par av kompisene mine. Jeg tror ingen av oss, i familien, hadde noen særlig erfaring med hundehold på det tidspunktet, så vi visste lite om hvordan vi skulle forholde oss til problemer som dukket opp. Vi trengte hjelp, og vi fant fram til en instruktør. Instruktøren holdt til i Drammen og drev visst blant annet med dressur av politihunder. Det var en litt underlig prosess, når jeg tenker tilbake på det nå. Vi leverte fra oss bikkja og fikk beskjed om å komme tilbake etter en uke, eller om det var to (det er vi litt usikre på den dag i dag). I denne perioden skulle instruktøren dressere bikkja for oss. Da vi kom tilbake igjen, fikk vi et sett med instrukser, og deretter skulle hver og en av oss gå på tur med bikkja i en sirkel rundt huset til instruktøren. Området rundt huset lå i en helling slik at han kunne iaktta oss fra høyden. Dommen var som følger: Pappa fikk ros for sin gode «hundestemme», men ellers fikk han beskjed om at han gjorde alle feil som det var mulig å gjøre. Instruktøren var visst mer fornøyd med meg, han hadde sagt at jeg var veldig tålmodig, og at det var en veldig viktig egenskap.

Før vi dro avgårde med bikkja, sa han at hvis vi hadde problemer med at hun bjeffet for mye, så kunne vi bare kaste vann i ansiktet på den. På den tida ble nok dette oppfatta som et effektivt grep. Men motivasjonen for å adlyde var basert på frykt, og i tillegg får man en hund som blir mer og mer redd for vann, fordi dette assosieres med straff. Dette var på begynnelsen av åttitallet, og man visste rett og slett ikke bedre, får man håpe.

Ciss på sine eldre dager, jeg på mine yngre …

I tida som fulgte ble både vi og hunden roligere og flinkere. Vi hadde mange fine år sammen, inntil hun til slutt måtte avlives på grunn av betennelse i juret som følge av innbildt svangerskap, eller skinndrektighet. Men da hadde hun levd et langt og forhåpentligvis ganske fint liv.

Jeg glemte aldri igjen bikkja utenfor nærbutikken. Da jeg hadde løpt i full fart ned for å hente henne den gangen, tok det litt tid før jeg fant henne. Hun hadde krøpet inn i hulrommet under murtrappen og gjemt seg. Jeg lokket henne ut med en ostepop jeg fant i lomma og lovet henne at dette aldri skulle skje igjen.

Portretter #1

Hund med eier. Hoxton, London, rundt midnatt, 16. april 2011. Ved hundens venstre pote ser man randen av en skål med mynter i. (Foto: En hundelufters bekjennelser)