Tegnefilmblodhunder

Det hender iblant at folk kaller bikkja mi «tegneseriehund». Noe av årsaken til dette kan være at det finnes så få blodhunder i Norge, visstnok ikke flere enn 30–40, at man ser dem oftere på film og i tegneserier enn i levende live. Assosiasjonene går antakelig først og fremst til blodhunden Trusty i Disney-klassikeren Lady og Landstrykeren.

Trusty, og den skotske terrieren Jock, holder til i nabolaget til Lady.

Disney har portrettert en rekke hunderaser opp gjennom tidene, og blodhunden er intet unntak. Vi finner den i tegnefilmer som 101 dalmatinere, Aristokattene og The Great Mouse Detective.

Blodhunden i Aristokattene, gårdshunden Napoleon, angriper Edgar i det han forsøker å bryte seg inn på gården. Napoleon redder på denne måten, uten å vite det, Duchess og hennes sjarmerende kattunger.

Napoleon med sin makker, basseten Lafayette.

I The Great Mouse Detective får den store detektivmusen Basil god hjelp av blodhunden Toby til å oppklare en kidnappingsak:

Hunden som fikk navnet Pluto, har sin opprinnelse som en navnløs blodhund i tegnefilmen The Chain Gang fra 1930. Mikke Mus rømmer fra et fengsel som er under ledelse av en tidlig utgave av Svarte-Petter (Pete/Black Pete). Ledet av to blodhunder, setter en av vaktene etter Mikke for å spore ham opp. Det er altså en av disse to blodhundene, som forfølger Mikke, som senere, i modifisert utgave, skulle bli hans berømte kjæledyr.

Her jakter «Pluto» anno 1930 på Mikke.

Det amerikanske animasjonsstudioet Hanna-Barbera produserte på slutten av 70-tallet tegnefilmserien The Buford Files. Buford er en smart, men søvnig blodhund som bor dypt inne i sumpene i fylket Fenokee. Sammen med to tenåringer løser han mysterier og går sherrifen en høy gang. Bufords ører sirkler som radarantenner, og nesen hans fanger opp spor på geigertellernivå. Når månen titter fram, uler han av hele sitt hjerte. På fritiden har han en feide gående med en karatefrelst vaskebjørn.

Tenåringene Cindy Mae sammen med storebroren Woody og med Buford sovende over.

Jeg avslutter mitt lille blodhundsveip i tegnefilmens verden med en fersk oppdagelse. Hver julaften, siden jeg var barn, har jeg sett Karl-Bertil Jonssons julafton. Men det var først i julen 2009 at jeg oppdaget blodhunden. Og det er kanskje ikke så rart, for den opptrer kun i en veldig kort scene. Mot slutten av filmen, da Tyko Jonsson foreslår et firefoldig «leve!» for sin sønn Karl-Bertil, før den begeistrede folkemengden kaster han i været og roper hurra, blir han nedslikket av en kjøter med umiskjennelige blodhundtrekk.