The Oatmeal

The Oatmeal er et nettsted med tegneserier og artikler laget av Matthew Inman. Her er et lite utdrag av stripa «My dog: the paradox»:

1

Klikk på bildet for å lese resten av stripa.

Han er opptatt av dyr, særlig katter. Denne boka kan man få kjøpt på nettstedet hans: How To Tell If Your Cat Is Plotting To Kill You

inside

Han skriver også artikler om andre ting, som den illustrerte artikkelen: «Why I Believe Printers Were Sent From Hell To Make Us Miserable». Denne og andre forbløffende hverdagslige betraktninger, kan du lese mer om på nettstedet hans: http://theoatmeal.com/

header

Dogs in motion

Carli Davidson har tatt bilder av hunder i bevegelse og lagt dem ut i denne bloggen. Som tidligere blodhundeier nikker jeg gjenkjennende til stillbildene av hudfolder og sikkel og forstår hvorfor jeg, selv etter et drøyt år, finner spor etter Baron de underligste steder.

På bildet under får Baron seg en på trynet så hudfoldene danser, av en bitteliten katt.

Hundehistorier

Det har vært mange hunder i livet mitt. Far mener jeg ikke kan huske dem alle, men de fremstår for meg som mine tryggeste og beste barndomsminner. Han har nok rett i at jeg forteller historier om hundene som jeg ikke husker, men gjenforteller. Skillet blir uklart når man har fortalt dem mange nok ganger.

Feminus og Creto (c) Jens-Johan Boysen 1973

Jeg husker Creto, greyhounden, badegjestenes skrekk. Greyhounden er verdens raskeste hund.  Intetanende solbadere på Huk kunne oppleve at brødskiven ble borte på mystisk vis når de løftet den fra matpakka mot munnen. At Creto og siameseren Feminus var bestevenner og sov i samme seng, husker jeg, men jeg husker nok ikke at dyrenes lek ble brukt til å skremme intetanende turgåere. Når folk kom forbi hagegjerdet, så min mor på Creto og ga kommandoen «Drepe pusen» klart og tydelig, og Creto satte etter Feminus, tok den i nakken og bar den rundt i hagen.

Meg og Daisy (c) Jens-Johan Boysen 1975

Jeg vet ikke om jeg husker at basseten Daisy stjal en steik fra grillen til naboen og etter sigende kom trekkende hjem med den, men jeg husker Daisy. Som blodhunden Baron, hadde hun et tregt men insisterende tempo.

På et tidspunkt fikk vi amerikanske naboer. De flyttet inn i huset ved siden av, åpnet vinduet og ropte «Corny» etter meg. Det var nok ikke vondt ment, men navnet Corny ble hengende ved meg.  Alle kalte meg det, og etter hvert som jeg og andre barn ble klar over at navnet var et ord som hadde en betydning, ble jeg mer og mer opptatt av å ikke hete det. Så, da familien fikk sin første cavalier king charles spaniel på slutten av 70-tallet, ble navnet Corny, i et naivt håp om at dette ville få folk til å slutte å kalle meg det. Det hjalp selvsagt ikke, men når vi var to, var det plutselig ikke så farlig lenger.

Historien om hundene er en del av familiens mytologi. Min mors barndoms boxer, Morten, satte seg alltid med ryggen til middagsbordet. På den måten tigget han liksom ikke.  På fars side var det fuglehunder, en av dem tok etter sigende offentlig transport til byen, den snek seg på bussen og endte til stadighet opp på Grorud, helt motsatt side av byen, hvor min farfar måtte reise for å hente den.

Boxeren Morten en gang på 1940-tallet

Mor er 74 år og etter eget sigende på sin siste hund, Rikke, som er en gammel dame med hjerteproblemer som lever et stille liv på sin side av huset. Denne gangen blir det ingen periode med to hunder som overlapper hverandre. Valget er riktig, men like fullt sørgmodig for en som har omgitt seg med hunder hele livet. Men så kom puddelen, og føyer seg inn i familiehistorien. Daglige besøk av Falco gjør overgangen lettere og er ikke bare til glede for mor, men for puddelen selv, og det gjør selvsagt i tillegg livet lettere for travle hundeeiere.

Når Svigerfar spør etter Falco, gjenkjenner jeg det glimtet i øyet et hundemenneske har. Det som forteller meg at puddelen vil skape familiehistorier, som da den stjal Serranoskinken fra svigermors lunsjbord forleden. Alle ting blir en god historie.

Min grandtante Olaug med sin hund. Bildet er tatt på 1890-tallet.