«Frankenweenie»

Så er den her endelig. Frankenweenie.

For oss som liker Tim Burton, stop motion, Frankenstein og hans brud og Godzilla, men mest av alt for alle oss som skulle ønske at vår barndoms hund hadde hatt evig liv.

Filmstills «Frankenweenie»

Filmen hadde premiere i høst, men kom først til Norge nå i januar. Traileren ligger her.

The Power of the Dog.

Neil Gaiman, britisk forfatter bosatt i Usa, har mistet hunden sin Cabal.

Cabal var en hvit gjeter, som Neil Gaiman reddet fra et ubehagelig liv. Han skriver fint om forholdet de fikk i de årene Cabal levde og sorgen over å miste vennen din. Hele bloggteksten kan du lese her.

Tittelen på blogginnlegget hans, The Power of a Dog, er tatt fra et dikt av Rudyard Kipling (1865-1936), som han siterer i teksten;

The Power of the Dog

THERE is sorrow enough in the natural way

From men and women to fill our day; 

And when we are certain of sorrow in store, 

Why do we always arrange for more? 

Brothers and sisters, I bid you beware

Of giving your heart to a dog to tear.

Det vanskelige valget.

Det er gått ett og et halv år siden vi avlivet Baron. De som har fulgt bloggen en stund, har lest om det, og til dere andre legger jeg ut linker i bunnen av denne posten som dere kan kikke på hvis dere er interessert.

I jula snakket vi om Baron igjen, og plutselig kjente vi at var det lov å si høyt det vi begge har kjent på, at det var en lettelse den dagen han ble borte. Det har ikke vært mulig å innrømme før det var gått en god stund. En lignende historie i vennekretsen vår har fått meg til å tenke på situasjonen igjen.

En problemhund er en hund som ikke møter samfunnets forventninger til normal adferd. Jeg mener det er grader av problemhund. De fleste av oss sliter med et eller annet. Du kan slite med innkalling, at hunden ikke liker settere eller at den hopper på folk, og så tilpasser du hverdagen etter det. Kanskje går du med langline på bikkja som ikke kommer, er ekstra oppmerksom på settere eller passer på å ikke komme i situasjoner hvor bikkja kan hoppe. Noen velger også bare å overse det, og det kan selvsagt også være en måte å tilpasse seg situasjonen på. I en ideell verden hadde vi ikke hatt noen problemer. Men ingen, verken mennesker eller hunder, er perfekte.

I en telefonsamtale med min venninne hører jeg at de har krysset grensen for normal problemhund for en god stund siden. Grensen er nesten umerkelig. Det begynner med du tilpasser deg de tingene du kan og skal leve med. Du finner plausible forklaringer: en setter beit ham en gang, han har så sterkt instinkt at han ikke kan være løs. Alle disse forklaringene har alltid bunn i virkeligheten, de er heller ikke farlige. Så når er det det vipper over?

Hun forteller meg at de hadde tenkt å invitere noen venner på lunsj en søndag, men de droppet det fordi de ikke kjente seg trygge på bikkja. Hun forteller meg også at hun gruer seg til å gå ut i oppgangen. Plutselig ser jeg den ekstra låsen vi innstallerte så høyt på soveromsdøra vår at vi var sikre på at ikke besøkende barn kunne nå den og slippe ut bikkja som var på innsiden. Den er fortsatt ikke fjernet, og det må uten tvil se merkelig ut for de som besøker oss og ikke kjenner historien.

Jeg husker besøk i hagen med Baron stående på balkongen kikkende på det han ikke kunne være med på. Jeg husker rolige søndagsmorgener hvor alt jeg ønsket var at ingen skulle ta en spontan søndagstur, banke på døra vår og be om kaffe, noe jeg ellers hadde håpet på hver søndag. Jeg gruet meg for å invitere til middag. Invitasjoner om å bli med på hytteturer ble møtt med vage unnskyldninger. En stund mente jeg at våre venner var sjeldent uvant med hund og at problemet var at de ikke visste hvordan man skal oppføre seg rundt bikkjer. Det var selvsagt ikke deres skyld at vi hadde et problem. Min mor som bor i samme hage som oss, aksepterte at hun måtte sende tekstmelding hver gang hun ventet noen. Hun kunne heller ikke ha spontane besøk. Jeg tok meg selv til og med i å bli irritert når hun glemte det.

I Barons tilfelle skjedde endringen gradvis, selv om det var tydelig fra han flyttet inn i huset at han ikke var som andre bikkjer. Først var han sammen med oss hele tiden. Små hendelser gjorde at vi tok ham ut av situasjoner, og på et tidspunkt var situasjonene vi tok ham ut av flere enn de han deltok i. En spesiell episode vekket oss, og valget om å avslutte livet hans var helt riktig. Det finnes ikke noe i meg som er i tvil om det. Så hva er det som gjør at disse avgjørelsene er så vanskelige? Jeg tror det ligger i at de fleste av oss, mer eller mindre bevisst, er klar over at vi krever at et dyr skal passe inn i vår verden. I det ligger det et enormt ansvar, og vi vil så fryktelig gjerne gjøre det riktig. Vi vil være sikre på at vi har forsøkt alt, at vi ikke kunne gjort noe annerledes. I tillegg kommer følelsen av at når de tilpasser seg oss og vår hverdag, skal ikke vi da tilpasse oss dem? Og det skal vi, når de ikke kommer på innkalling eller ikke liker settere. Men når du begynner å ønske at du ikke skal få venner på besøk eller ikke kan reise på ferie, bør alarmklokkene begynne å ringe.

Litt om Baron

Om at tænde et lys i mørket

Forhåpentligvis en historie som ender godt.

I dag fikk vi nesten ny hund.

Falco og jeg hadde gått en lang tur i skogen. På vei hjem oppdaget jeg en hund i gata utenfor der jeg bor. Jeg la merke til den fordi den oppførte seg litt rart. Etter en stund gikk jeg bort bare for å oppdage at det jeg trodde var en sporline, var en veldig tynn og veldig lang plastikksnor, og at den slettes ikke bare hadde satt seg fast i krattet. Hunden var bundet til et tre og hadde surret beina fast i snoren. Det var ikke strammet til enda, men det kunne lett ha blitt alvorlig.

Den hadde ikke telefonnummer på halsbåndet. Vår nærmeste nabo er veterinær, og vi dro til klinikken hennes for å sjekke om den var chippa. Det var den, men ingen av eierens fem registrerte telefonnumre var i bruk. Hunden ble overlatt til veterinæren, som ringte Falken, som igjen, hvis ikke noen etterlyste den, ville overlate den til FOD.

Vel hjemme ringte veterinæren for å fortelle om hundens tilstand. Noe hos den, gjorde henne bekymra, og jeg fikk navn og nummer til der hunden var nå slik at jeg eventuelt kunne følge den opp. Like etter dukket eier tilfeldigvis opp utenfor hos oss. Jeg fortalte henne hva som hadde skjedd, og hun ble selvsagt lettet. Hunden hadde stukket av, og sannsynligvis har noen bundet den til treet fordi de ikke visste hva de skulle gjøre med den.

Dessverre viste det seg at den tynne plastsnora var eiers, og på bakgrunn av det, pluss noe annet, meldte veterinæren inn en bekymringsmelding på hunden.

Eier virket oppriktig bekymra, så jeg vil ikke legge ut navn eller bilde på hunden. Noen ganger kan en serie uheldig hendelser vise et annet bilde enn det som er tilfellet, samtidig er det bra veterinærer og fagfolk melder fra om bekymringer hvis de tror det er noe galt. Nå håper jeg bekymringene var unødvendige og at hund og eier har det bra.

Vi rakk å snakke gjennom tanken om ny hund her hjemme, og selv om vi begge iblant ønsker en til, er vi klar over at vår livssituasjonen gjør at vi er nødt til å ha hunder vi er helt trygge på, og da er en omplassering ikke det vi bør velge i denne omgang.

Husk å merke hunden din godt, og hvis du har en hund som lett stikker, må du sørge for at den ikke kan skade seg på sitt eget utsyr. Sørg også fra å melde fra til http://dyreidentitet.no/ når du endrer adresse eller telefonnummer.

Morgenbadere – en observasjon

 

Gjennom hele året har en jentegjeng fast plass ved kortveggen ved Hukodden restaurant. De er lavmælte og gjør lite ut av seg der de dypper kroppene sine mellom isflakene hver morgen. Inntullet i store boblejakker kan jeg se dem rusle fra parkeringsplassen ned til stranda. Når vintermørket omslutter halvøya og Falco og jeg går på gammel vane, er det kun noen dempede plask som avslører de ydmyke badegjestene.

Med våren og lyset kommer gutta. Jeg ser dem allerede når de skrenser inn på den store parkeringsplassen, åpner bildøra og roper «HALLÅ!». De går i samlet flokk og vifter med håndklærne så turgåere skal legge merke til dem. Jo nærmere de kommer vannet, jo mer lyd lager de, og ved den gamle fergekaia ytterst på Huk kaster de seg nakne i vannet med høye skrik. De banner og slår hverandre på ryggen, heier på hverandre og roper høyt: «DET ER FRISKT! JÆVLIG FRISKT!». «Vi har badet», sier de til meg når jeg passerer. «Flott», sier jeg, «flinke gutter!».

RED DOG RISING

«Jeg vil ha en blooodhuuund!»

Jenta som sto ved gjerdet kan ikke ha vært mer enn ti år gammel. Sammen med moren sin hadde hun oppdaget Baron der han sto i hundegården i hagen. Av morens blikk kunne jeg se at samtaleemnet ikke var nytt, men at det definitivt var første gang de så en blodhund i levende live.

«Er de virkelig så store,» sa moren med tvil i stemmen.

Stakkars jente. Akkompagnert av Barons sørgmodige ul, som er så høye at de ikke kan ignoreres, over at han ikke fikk gå bort å hilse, knuste vi ett hvert håp hos den lille jenta om at hun noensinne, så lenge hun bodde hjemme, ville se snurten av en blodhund.

Sett fra utsiden kan det høres brutalt ut at man totalt fraråder folk å skaffe seg en blodhund, særlig når man selv har en man ikke vil gi fra seg. Likevel, årene med Baron har fått meg til å innse at noen hunder er og blir brukshunder og bør drive med det de er best til, og hos blodhunden er dette nesearbeide.

Jeg ble minnet om dette da jeg leste boka Red Dog Rising av Jeff Schettler. Den sanne historien om en politimann og hans blodhund er ikke nødvendigvis en veldig god bok, hvis en ikke har særlige interesser i feltet. For meg var det uten tvil spennende å lese om Ronin og hans eier på jobb.

Noen av trekkene han nevner er umiskjennelige. Da han fortalte konen at han ville ha en blodhund, sa hun ganske enkelt: nei. Hun ville ikke ha et slikt stinkende, siklende dyr inn i huset. Til slutt gikk hun med på det, og etter hvert ble det to av arten.

Det er uten tvil imponerende å lese om Ronins bedrifter i feltet. Langs bygater og i landlige omgivelser klarer bikkja og plukke opp og følge spor som er over døgnet gamle. At den klarer å filtrere ut hvilken lukt den skal følge, er et mysterium. Schettler forklarer dette ved at folk som flykter fra politiet ofte er redde, og redde folk utskiller en sterk lukt, om enn umerkelig for deg og meg. Derfor vil luktsporet til en som er på flukt naturlig nok være sterkere enn til en som bare har spasert forbi åstedet.

Når han forteller hvilken intensitet Ronin sporer med, er det jeg blir minnet på at blodhunden bør brukes. Som Ronin kan Baron få ferten av noe, og det skal enorm styrke til for å holde ham igjen. Schettler forteller om en bikkje som kan løpe i milevis uten å stoppe når han er på sporet av noe, og som lykkelig setter seg ned for å få godis når målet er nådd.

Baron på sporet

Baron kom til oss for 2,5 år siden. Mye av tiden har gått med på å trene ham til å fungere normalt i hverdagen. Selv om Baron ikke har hatt det vondt, bar han preg av å ha vært gjennom noen flytt for mye da han kom til oss, og nervøsiteten satt lenge i ham. Nå som roen har senket seg har vi lyst til å jobbe mer med sporing. Boka om Ronin ga oss den nødvendige påminnelsen om hva han egentlig skal drive med. Så når snøen går, blir det ekstra fokus på sporing i tillegg til rallylydighet.

Hva skjedde egentlig med jenta og blodhunden? Vel, jeg tror det ble en mindre hunderase på dem. Etter å ha hørt Barons uling, nevnte moren at det kanskje ikke ville være et populært valg hos naboene i leiegården der de bodde. Til datterens skrekk kunne vi også fortelle at det ville bli en hund hun aldri kunne lufte på egen hånd. Det er en umulig oppgave for 25 menneskekilo å kontrollere 50 kilo aktivt sporende blodhund.

Mer om Ronin http://www.reddogrising.net/page5.php

… And she’s gone …

Foto: Kjartan Tyvand

Å holde igjen en blodhund når du veier under 50 kg, kan vise seg å være vanskelig.