Portretter #4

Dette er Smalar. Han er en åtte år gammel miks hvorav en av rasene er Australsk Cattle dog. Det er ytterst få ganger jeg får lyst til å ta med meg en hund jeg møter hjem. Men for andre år på rad har jeg møtt Smalar på gården Kvistli i Folldal kommune, og begge gangene har jeg vurdert å stjele ham.

I fjor ledet han oss trygt innover i Rondane. Han samlet og ventet, og passet på at hestene ikke ble skremt av uforutsette fulger i terrenget. Han gikk lengre enn hestene fordi han gikk i bane rundt oss. Alltid innenfor synsfeltet og alltid med fokus på de omkring tjue hestene, som var arbeidsoppgaven hans.

I år var Smalar igjen på gården når vi red ut. Vi skulle krysse E6 og ri inn i moskusland på Dovre, og det kunne ikke Smalar være med på. Men før vi red samlet Smalar hestene inn fra beitet og ledet dem mot stallen hvor vi skulle sadle opp.

 

En arbeidende hund er et imponerende syn, og det å stjele Smalar ville være en uting. Å tilby en gjeter med hovedansvar for i overkant av sytti islandshester en villahage i Oslo, ville være nær dyreplageri; så Smalar er trygg på Kvistli hvor han hører hjemme og hvor det er behov for ham.

Du kan lese mer om Kvistli her,
og mer om rasen Australsk Cattle Dog her.

Advertisements

Fra blodhund til puddel

Jeg tenker på late sommerdager, flytende på ryggen i vannet mens bikkja drar meg rundt omkring. Jeg tenker på tiden det tar å reise seg fra sengen – gjespe, stable seg opp på beina, strekke seg, stønne litt, før man tar steget ut på gulvet. Jeg tenker på den legato-aktige gangen, de vispende jazzføttene. Jeg tenker på John Coltranes «Lush Life» (Spotify) – man må bevege seg i et sakte tempo for at verden skal åpne seg opp med alle sine farger, lukter og lyder, i all sin frodighet. Jeg tenker på Langsomheten av Milan Kundera, som oppsummeres i spørsmålet «Hvorfor er glede ved å gjøre ting langsomt forsvunnet i hastighetens tidsalder?» Jeg tenker på måten jeg tenker på, måten jeg snakker på, formulerer meg. Jeg tenker på blodhunden, jeg tenker på Baron.

Den eneste langsomme som er igjen nå, er meg. Baron hviler under syrinen i hagen. På graven står et kors. Det første Falco gjorde da han trippet ut i hagen, var å gå bort å begynne å gnage på det.

Jeg tenker på nysgjerrigheten til den ustoppelige niåringen Oskar Schell i Extremely Loud and Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Jeg tenker på sirkusmanesjer, på klovner og delfiner, og jeg tenker på sukkerspinn og effekten av det. Jeg tenker på sirkushester, måten Falco traver på, og jeg husker at jeg var redd for hester når jeg var liten, fordi jeg ble nikket ned av en, på besøk i dyrehagen på Ekeberg. Men jeg husker også at jeg på et tidspunkt sluttet å være redd for dem og bare lot meg fascinere av hvor fabelaktige de er, og det var etter å ha sett Ringenes herre: Ringens brorskap og scenen hvor Frodo gjemmer seg under trerota sammen med Sam, Merry og Pippin, jaget av en Ringwraith, eller Ringskrømt: Den skumle, svarte hesten som blir stående å pruste og stampe rett over dem …

Jeg tenker også på ballett, når Falco spretter omkring, og jeg husker tilbake til den gangen jeg selv danset ballett, i fem år, hos Eva Haalke på Turnhallen i Oslo; jeg husker hvordan jeg tasset inn i lette sko og strakk på beina i hopp og sprang bortover gulvet til trillende klaversatser. Jeg tenker for eksempel på Chopins «Etude for Piano No. 21, Op. 25,9» (Spotify). Hvis Baron hadde halvnotepoter, så har Falco 16-delspoter.

Nå tar jeg med meg Barons langsomhet på tur med Falco, og sakte men sikkert inngår vi kanskje et kompromiss …

Menneskets beste venner?

Norsk Folkemuseum har bestemt at de skal legge ned Bygdøy Kongsgårds Rideskole. De er alene om avgjørelsen, som Oslo Kommune og Bydelsutvalget er i mot.

Jeg opplever ofte at verken barn eller voksne vet hvordan de skal forholde seg til dyr, og i stedet for å oppdra menneskene til å ha en naturlig omgang med dyr i hverdagen sin, fjerner vi dyrene mer og mer fra den norske hverdagen. Det trues med helårs båndtvang og inngjerdete lufteområder hvor hunder ikke plager menneskene, men det snakkes forbausende lite om den hjelp og glede dyr representerer for mange i hverdagen. Ikke bare som god venn, men som hjelpere. Dyr og dyrehold gjøres til noe unormalt som ikke passer inn i hverdagen. Dyr er uforutsigbare, og det liker vi ikke.

Baron, bikkja vår, er en svær jævel. Så stor at han må presenteres med kløkt ovenfor nye mennesker. Det man anser som lite skummelt hos en Jack Russell, virker voldsomt og skremmende hos en fyr som Baron. Urettferdig kanskje, men slik er det.

Derfor er vi tilbakeholdne når det gjelder Baron og f.eks. barn. Vi vet lite om hvor vant han er til barn, og vi ser at de fleste barn vi møter er forbausende lite vant til hunder eller dyr generelt. Enten er de livredde, eller så har de ikke lært at man aldri skal stikke hånden sin bort til en bikkje i bånd. Dette gjelder også deres foreldre, som ofte, gjennom sin usikkerhet til dyr, overfører dette til barna. Derfor har Baron kun få bekjentskap i barnestørrelse. Men det finnes to, og da i særskilt én liten modig maur, som ikke bryr seg om Barons størrelse annet enn som noe helt naturlig hun må forholde seg til.

Rundt Ellinor oppfører Baron seg som en prins. Den minste håndbevegelse fra henne får Baron til å legge seg, og sitte og bli. Ellinor har lært at med godbit og respekt kommer du langt. Hun vet at når Baron blir for nærgående, noe han ofte blir når noe bare må luktes på midt i fjeset til Ellinor, snur hun ryggen til, og han trekker seg tilbake med en gang.

Ellinors naturlige omgang med dyr kommer delvis fra erfaringen med egen hund, men den kommer også fra omgang med hestene på rideskolen hun går på. En gang i uken rusler Ellinor og en venninne til stallen, hvor de rir dressur. Her lærer de å håndtere de store dyrene. De lærer ansvar og respekt for dem, og de kommer lykkelig hjem etter å ha ramlet av hestene uten å få varige mén. De vet at hester kan klype, og de vet at det å omgå dyr innebærer en viss uforutsigbarhet. Noe av det viktigste de lærer er ansvarsfølelsen og respekten for dyr. Dette er nyttig, ikke bare ovenfor dyra, men det er kunnskap de overfører i sin omgang med mennesker.

Vi trenger å lære om uforutsigbarheten. Vi trenger å lære å respektere andre individer, det være seg dyr eller mennesker. Blant annet derfor er det en tragedie at Norsk Folkemuseum velger å legge ned Bygdøy Kongsgård Rideskole i stedet for å innlemme den i den besøksgården de ønsker å opprette. Ikke bare tar de fritidstilbudet fra ungdom i nærmiljøet, men de oppretter et halvgodt tilbud i form av en besøksgård; et sted der man kan komme og peke på dyr, men ikke ha en naturlig og sunn omgang med dem. På denne måten er de med på å fremmedgjøre dyrehold ved å gjøre det om til noe musealt framfor en naturlig del av barns hverdag.

Jeg håper de tar til fornuft, jeg håper vi klarer å redde Bygdøy Kongsgård Rideskole!

Foto: Kjartan Tyvand

Meld dere inn i støttegruppen på Facebook her http://bit.ly/by6zO5

Signer nettoppropet her http://underskrift.no/vis.asp?Kampanje=2459

Spre gjerne informasjonen!