God jul!

På tur til båthavna for å legge litt presenning over seilbåten.

 

Siste dag på Videregående 1-kurset hos hundeskolen Din beste venn.

 

"Teppeøvelsen". Ved hjelp av ros og godbiter knytter Falco positive assosiasjoner til teppet. Han skal selv velge å gå til teppet og legge seg ned på det.

 

Falco og Nemi på Fornebu. I bakgrunnen står Fridtjof Nansen. Hvem skulle trodd at det var nettopp han som oppdaget Fornebulandet?

 

Schapendoesen Toya var også med.

 

Falco poserer på Huk.

 

Dette bildet er tatt i farger …

Morgenbadere – en observasjon

 

Gjennom hele året har en jentegjeng fast plass ved kortveggen ved Hukodden restaurant. De er lavmælte og gjør lite ut av seg der de dypper kroppene sine mellom isflakene hver morgen. Inntullet i store boblejakker kan jeg se dem rusle fra parkeringsplassen ned til stranda. Når vintermørket omslutter halvøya og Falco og jeg går på gammel vane, er det kun noen dempede plask som avslører de ydmyke badegjestene.

Med våren og lyset kommer gutta. Jeg ser dem allerede når de skrenser inn på den store parkeringsplassen, åpner bildøra og roper «HALLÅ!». De går i samlet flokk og vifter med håndklærne så turgåere skal legge merke til dem. Jo nærmere de kommer vannet, jo mer lyd lager de, og ved den gamle fergekaia ytterst på Huk kaster de seg nakne i vannet med høye skrik. De banner og slår hverandre på ryggen, heier på hverandre og roper høyt: «DET ER FRISKT! JÆVLIG FRISKT!». «Vi har badet», sier de til meg når jeg passerer. «Flott», sier jeg, «flinke gutter!».

The Fog. What you can’t see won’t hurt you – it’ll kill you.

Der kommer de. Gjennom den ertesuppetjukke tåka kan vi se omrisset av dem. Falco og jeg trekker oss sammen under treet der vi står, og forsøker å gjøre oss så usynlige som mulig. Skikkelsene har form som små dverger med pukkelrygg der de kommer mot oss. Føttene sleper tungt mot bakken, og lyden er øredøvende. En skremmende, utydelig og bråkete masse kommer mot oss.

Vi skutter oss, trekker pusten dypt og går rolig forbi. Falco ser skeptisk ut. Han stirrer frenetisk på dette ugjennkjennelige som kommer ut av tåka. Hva i all verden er det? Er det  potensielt farlig? Det er uansett noe han ikke har sett før.

En klokke ringer og massen oppløser seg og blir til skrikende førstklassinger med skolesekker og for store beksømstøvler som haster inn skoleporten. Falco slapper av og gjenkjenner mennesker i liten størrelse.

Jeg ser plutselig at jeg er den eneste i reell fare, ettersom barnløse voksne utenfor skoleporter lett kan bli offer for overreaksjon av andre voksne grunnet det samme som jeg er her for å lære bikkja mi: Alt og alle du ikke har møtt før, eller skjønner sånn helt ved første øyekast, er ikke nødvendigvis en potensiell fare.

Filmposter - The Fog (1980) Regissør: John Carpenter

Link til John Carpenter’s The Fog (1980)

Shot through the heart …

Livet med en puddel vil antakelig med jevne mellomrom oppleves som om man skrur tida tilbake til 80-tallet: Oftere og oftere, når jeg går ned trappa til stua om morgenen og får øye på bikkja, dukker bilder av puddelrockere opp på netthinnen. Det dreier seg selvfølgelig om den distinktive frisyren – stort, fluffy hår med permanent. Tankene går videre til et klamt og innestengt gutterom med platebunken full av one hit wonders: Jeg ligger tilfeldigvis på gulvet, i ørska, fordi jeg nettopp har lært at jeg kan besvime på kommando om jeg hyperventilerer og deretter strammer alle musklene i kroppen samtidig som jeg holder pusten. Gradvis kommer jeg til bevissthet igjen og hører skrapelyden av stiften som krenger mot de innerste rillene på en Grandmaster Flash and the Furious Five-singel. Jeg var ikke spesielt opptatt av puddelrock på den tida. Jeg ble mer kvalm enn oppstemt av Bon Jovi og Europe.

«Shot through the heart / And you're to blame / Darlin' / You give love a bad name»

Som en av DJ’ene på Lambertseter fritidsklubb i ungdomsskoletida, var jeg mer for en popromantiker og breakdance-rekrutt å regne. I tillegg hørte jeg på alt fra Steely Dan til Kraftwerk, The Smiths og Japan.

Jeg husker jeg kjøpte hvite hansker på apoteket og en plate med breakdance-musikk (med uorginale artister) hvor det fulgte med et par smale solbriller. Jeg gikk med avisa for å få rå til miksepult og to platespillere, og satte med ned på gutterommet og tok BPM’en (Beats Per Minute) på samtlige singler jeg hadde erhvervet meg. Det nærmeste jeg kom puddelrocken må ha vært heavy metal / glam metal-bandet Twisted Sister og særlig albumet Stay Hungry fra 1984, som inneholdt klassikerne «We’re Not Gonna Take It» og «I Wanna Rock».

Det er i hvertfall ingenting i veien med appetitten til Dee Snider.

Hvis jeg fra tid til annen spilte en puddelrocklåt mens jeg snurra plater i discoboksen, så var det kun fordi jeg i et svakt øyeblikk ønsket å innynde meg hos de såkalt deilige jentene i klassen.

Derfor er det godt at navnet Falco gir assosiasjoner i en annen retning, for hvis bikkja vår er oppkalt etter noen – som han egentlig ikke er, vi likte bare navnet så godt – så er det i så fall etter den fabelaktige østerrikske popstjernen Johann Hölzel, som han egentlig het. På sikt satser vi på å lære bikkja vår å rappe på tysk slik popstjernen Falco gjør i låta «Rock Me Amadeus»: «Er war Superstar / Er war populär / Er war so exaltiert / Because er hatte Flair / Er war ein Virtuose / War ein Rockidol / Und alles rief: / Come on and rock me Amadeus».

Puddelrock, eller «hair metal», har sine røtter i glam rock og heavy metal, og den er først og fremst resultatet av en utvanning av disse to sjangrene. Bon Jovi er ett eksempel, i tillegg har vi band som Def Leppard, Whitesnake og Extreme. Blant norske bidrag regnes Return, TNT og Stage Dolls. Mange av bandene innenfor puddelrock-sjangeren har generelt gjerne flere sjangertilhørigheter enn bare denne, men de har alle vært innom puddelrocken i en periode.

Return lå hele 56 uker på Norsktoppen med låta «Sing me a song».

På begynnelsen av 90-tallet døde sjangeren delvis ut etter at band som Alice In Chains, Nirvana og Pearl Jam plyndret den og kastet den på sjøen utenfor L.A. Fra nå av var det den alternative rocken i Seattle som førte an. The Darkness nevnes som et sjeldent eksempel på band som har forsøkt å gjenopplive hair metal-sjangeren i nyere tid.

Av alle definisjonene på puddelrock, liker jeg denne aller best, hentet fra Facebook-gruppa «I hate poodle rock»: «[…] scary hair, jackets rolled up to the elbows and singers who clench their fists to show that they’ve reached an emotional point of the song.»

«Hur mycket pudelrock är du?»:

http://www.expressen.se/noje/1.455855/hur-mycket-pudelrock-ar-du