Båndtvang (selv i byen)

Forleden dag ruslet vi hjem fra byen i tussmørket med to hunder i bånd. På jordet ved Oscarshall så vi plutselig konturene av et gressende rådyr. Når jeg var liten var rådyrene noe vi så ofte. De spiste farmors pærer og var en naturlig del av faunaen på halvøya. De senere år har det blitt færre og færre å se. Farmors pæretre, som er blitt min søsters, får stå i fred (det har noen ganske vonde pærer forøvrig, så de deles gjerne med områdets rådyr). Jeg ble derfor ekstra glad for å se dem gressende i skumringa. Vi fikk lov å se på dyret på avstand, og hundene var trygt forvart i bånd. Jeg er ikke tvil om at vår usedvanlig vennligsinnede puddel, som sjelden går lengre fra meg enn 10 meter når vi er på tur, vil kunne finne på å sette etter et rådyr i bevegelse. Nå satt han og stirret i samme retning som oss og lot det i grunnen være med det.

På tur en morgen møter jeg en dame med to settere. Hun er flink til å holde hundene sine i bånd i motsetning til mange andre settereiere jeg møter. Likevel sa hun litt irritert i forbifarten: Hva i all verden kan de gjøre galt hvis vi slipper dem her?

Nei, det er jo egg blant annet, som de ikke skal ta, sa jeg.

Ja, hvor er de?

Nei det er jo det vi ikke vet.

– Hysteria!, sa hun og gikk videre.

I dag gikk jeg samme vei, og Falco og jeg fant et halvspist måkeegg på strekningen. Det er slettes ikke sikkert at det er en hund som har tatt det, men det beviser at fuglene hekker selv i parkområder, og det finnes mange nok trusler, om ikke vi i tillegg skal slippe løs våre dyr i den mest sårbare perioden.

Noen vil sikkert si at det er nok måker i verden, og kanskje har de rett. Problemet er at selv ikke en puddel kan se forskjell på egg fra måke og sjelden vadefugl.

Reklamer

I Korea spiser de hund.

«Hmm… I had this with a nice piece of dog», sier sidemannen ved vår første middag i Sør-Korea. Han refererer til den koreanske kirsebærdrikken, men han er uten tvil ute etter å teste middagsgjestenes reaksjon på at han har spist hund. Koreanske Don, som riktig nok har bodd i USA store deler av sitt liv, ser sjokkert på ham og uttaler at han aldri, ALDRI ville spist hund. Erica stemmer i og forteller at i hennes familie har de lovet hverandre aldri å spise noen art hvor de har bekjente. Det utelater hund, hest og katt, og hennes største frykt er nå at ektemannen gjør alvor av å anskaffe høner. For hva skal hun da gjøre?

En helt vanlig lunsj, uten hund, i Sør-Korea.

Det koreanske kjøkken er fantastisk, og jeg mener at det å smake er en del av reisen. Derfor påtar jeg meg rollen som nysgjerrig, enda min umiddelbare reaksjon er: man spiser da ikke vennene sine! «Hvordan smaker det?» spør jeg. «Som kanin» er svaret. Han kunne like gjerne svart kylling. Don sier at å spise hundekjøtt er ulovlig og mener det er vanskelig å få tak i, men man «kan få det på noen restauranter i bakgater i Seoul».

Salg av hundekjøtt ble forbud i Sør-Korea i 1984. Foranledningen til dette var at Seoul skulle arrangere OL i 1988, og vestens forhold til hund kunne gjøre dette komplisert. OL er et dyrt utstillingsvindu mot verden, en måte å vise seg fram fra sin beste side. Jeg vil anta at frykten for at bilder av halvspiste hunder skulle bli hovedfokus for verdenspressen, må ha vært enorm.

Hundekjøtt i Hanoi , Vietnam (Foto: Wikicommons)

 

Etter hva jeg forstår, er hundekjøtt svært populært i Sør-Korea fortsatt, selv om gruppen som ikke rører det vokser. Det er og har vært en stor del av det tradisjonelle koreanske kjøkken. Hundesuppen, Bosintang, skal hjelpe for virilitet og balanserer temperaturen i kroppen gjennom den varme koreanske sommeren. Som restauranteier i Seoul risikerer man å miste lisensen ved salg av hund, men dette er en lov som etter hva jeg forstår sjelden settes ut i livet.

by Rhett Sutphin (http://flickr.com/photos/rsutphin/222166293/) [CC-BY-2.0 (http://creativecommons.org/licenses/by/2.0)], via Wikimedia Commons from Wikimedia Commons

Gaegogi (hundekjøtt), stuing (Foto: Wikicommons)

Jenny, vår guide til DMZ (den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea), sier hun aldri har spist hund og at hun aldri vil gjøre det. Det er eldre mennesker som spiser hund i Korea, mener hun. Samtidig sier hun at hvis man først har spist det, vil man gjerne spise det igjen. Så godt er det. Men synet på hund er i ferd med å forandre seg, i Sør-Korea og også i andre deler av Asia hvor hund har vært en stor del av kostholdet. Etter hvert har flere og flere hund for selskapets skyld, og dette endrer folks syn på denne som ingrediens. Forklaringen på hvorfor koreanere begynte å spise hundekjøtt er enkel, forteller Jenny. Mangel på storfe som arbeidskraft gjorde at okser og kuer ble spart, og hund ble spist. En enkel og fornuftig forklaring.

Så, hva er det som gjør det så fælt å spise hund, og er det helt sikkert at jeg ikke ville spist det? Hvorfor er hunden objektivt sett verre å spise en f.eks. ku, gris, sau og kylling. Jeg mener den i utgangspunktet ikke er det, og svaret ligger for meg i dyrevelferden. Problemet med oppdrett og avlivning av hund er at den tradisjonelt er brutal. Den gule hunden som spises i Korea, lever i omtrent et år. Livet sitt tilbringer den i altfor små bur, med de skader den eventuelt får av det. Gammel overtro gjør at avlivningen skal ta så lang tid og være så brutal som mulig. Å tilføre hunden mye smerte og skrekk, øker adrenalinet i kroppen – jo mer, jo bedre for kjøttets smak og for effekten på viriliteten. Dette bekreftes av Jenny som sier at de slår hundene langsomt i hjel med stokk. For meg er det altså ikke selve hundekjøttet som er problemet, selv om Falco uansett kan sove trygt om natta. For meg er det behandlingen av dyret som gjør at jeg kommer til å takke nei til suppe av hund også neste gang anledningen byr seg.

World Society for the Protection of Animals om handel med hundekjøtt.

Om hundekjøtt som mat spesielt i Korea

Om hundekjøtt som mat i Asia

Falco er trygg uansett.

Never mind the dog …

Snapshot fra TV-serien Justified.

– Her ute skyter vi lausbikkjer!

En kompis og jeg var ute og lette etter bikkja som hadde stukket av. Det var selvsagt uheldig, men på det tidspunktet var mannens replikk ikke en reaksjon på at hunden hadde forvoldt ham eller noen han kjente skade, det var et svar på vår høflige forespørsel på om han hadde sett en hund som hadde stukket av.

Jeg var på det tidspunktet 16 år, og hele min barndom var full av løse bikkjer: Det var våre, som vi forsøkte og til dels klarte å holde innenfor gjerdet grunnet et strengt portregime. Det var storpudlene oppe i veien som bodde i en hage uten port og som derfor løp nokså fritt omkring. Det var Rusti og Busti (RustiBusti), to Old English Sheepdogs som alltid løp etter søppelbilen. Jeg aner til dags dato ikke hvor de bodde, for uansett hvor man traff søppelbilen, hang de etter. Jeg var derfor rett og slett ukjent med at det var standard prosedyre på halvøya, og ikke minst husker jeg at jeg ble oppriktig redd for mannen som påsto at «her ute skyter vi lausbikkjer». En mann som sier slikt til et barn som leter etter bikkja si, er troende til hva som helst, var min konklusjon på saken. Jeg husker replikken til dags dato, og når jeg leser om Nora Brekke i Agderposten dukker den opp igjen. I dette tilfellet truet ikke mannen bare med å skyte bikkja, han skulle ta eieren også, og det attpåtil utenfor båndtvangen på et jorde hvor hundeeier hadde fått tillatelse av grunneier til å la hunden løpe fritt.

Mye har skjedd siden 1986, hvor jeg lette etter bikkja som hadde tatt seg en tur på egen hånd. Noe til det bedre, og noe til det verre. Det er bra at det er større kontroll og regulering nå enn det var på de løshundene jeg vokste opp med. Det er blitt flere av oss, både hunder og mennesker, og det er mye trangere. Det er klart at vi skal ta hensyn, og det er bra at det er et fokus på eieransvar. Det har både bikkjer og eiere godt av. Men Nora Brekke så altså bort i 15 sekunder, og bikkja passerte en mann og hans sønn før hun fikk kalt han inn. Dette resulterer ikke bare i en bot, men også i dødstrusler mot hund og eier. Jeg trodde rett og slett ikke det var lov å true folk på livet.

Det er beklagelig at disse sakene må prøves for retten, og på den måten tappe systemet for ressurser, men samtidig er jeg glad for at denne mannen traff en fornuftig hundeeier som har klart å formidle sin sak slik at systemet ser at dette er ute av proposjoner i forhold til de 15 sekundene hunden var ute av syne. Det er viktig at en prinsippsak som dette vinner fram slik den burde i rettsystemet.

Agderposten sier «At folk kan bli skremt når en fremmed hund plutselig dukker opp, og at samfunnet må beskytte seg mot dette, er noe av intensjonen ved hundeloven som ble vedtatt i 2003». Vi kan ikke fjerne alt noen er redde for, vi er stort sett ikke redde for det samme, og det ville gjøre tilværelsen nær umulig. Det beste vi kan gjøre er å ta så mye hensyn til hverandre som mulig, det gjelder oss alle, med eller uten hund.

Det er for øvrig ikke helt sant at vi ikke er redde for det samme;  jeg er ganske sikker på at vi alle er redde for menn som truer med å skyte oss. Og Nora Brekke er et langt bedre menneske, og sannsynligvis mye smartere enn meg, som ikke har anmeldt dødstruslene.

Make my day

Madserud allé, Oslo. (Foto: En hundelufters bekjennelser)

Menneskets beste venner?

Norsk Folkemuseum har bestemt at de skal legge ned Bygdøy Kongsgårds Rideskole. De er alene om avgjørelsen, som Oslo Kommune og Bydelsutvalget er i mot.

Jeg opplever ofte at verken barn eller voksne vet hvordan de skal forholde seg til dyr, og i stedet for å oppdra menneskene til å ha en naturlig omgang med dyr i hverdagen sin, fjerner vi dyrene mer og mer fra den norske hverdagen. Det trues med helårs båndtvang og inngjerdete lufteområder hvor hunder ikke plager menneskene, men det snakkes forbausende lite om den hjelp og glede dyr representerer for mange i hverdagen. Ikke bare som god venn, men som hjelpere. Dyr og dyrehold gjøres til noe unormalt som ikke passer inn i hverdagen. Dyr er uforutsigbare, og det liker vi ikke.

Baron, bikkja vår, er en svær jævel. Så stor at han må presenteres med kløkt ovenfor nye mennesker. Det man anser som lite skummelt hos en Jack Russell, virker voldsomt og skremmende hos en fyr som Baron. Urettferdig kanskje, men slik er det.

Derfor er vi tilbakeholdne når det gjelder Baron og f.eks. barn. Vi vet lite om hvor vant han er til barn, og vi ser at de fleste barn vi møter er forbausende lite vant til hunder eller dyr generelt. Enten er de livredde, eller så har de ikke lært at man aldri skal stikke hånden sin bort til en bikkje i bånd. Dette gjelder også deres foreldre, som ofte, gjennom sin usikkerhet til dyr, overfører dette til barna. Derfor har Baron kun få bekjentskap i barnestørrelse. Men det finnes to, og da i særskilt én liten modig maur, som ikke bryr seg om Barons størrelse annet enn som noe helt naturlig hun må forholde seg til.

Rundt Ellinor oppfører Baron seg som en prins. Den minste håndbevegelse fra henne får Baron til å legge seg, og sitte og bli. Ellinor har lært at med godbit og respekt kommer du langt. Hun vet at når Baron blir for nærgående, noe han ofte blir når noe bare må luktes på midt i fjeset til Ellinor, snur hun ryggen til, og han trekker seg tilbake med en gang.

Ellinors naturlige omgang med dyr kommer delvis fra erfaringen med egen hund, men den kommer også fra omgang med hestene på rideskolen hun går på. En gang i uken rusler Ellinor og en venninne til stallen, hvor de rir dressur. Her lærer de å håndtere de store dyrene. De lærer ansvar og respekt for dem, og de kommer lykkelig hjem etter å ha ramlet av hestene uten å få varige mén. De vet at hester kan klype, og de vet at det å omgå dyr innebærer en viss uforutsigbarhet. Noe av det viktigste de lærer er ansvarsfølelsen og respekten for dyr. Dette er nyttig, ikke bare ovenfor dyra, men det er kunnskap de overfører i sin omgang med mennesker.

Vi trenger å lære om uforutsigbarheten. Vi trenger å lære å respektere andre individer, det være seg dyr eller mennesker. Blant annet derfor er det en tragedie at Norsk Folkemuseum velger å legge ned Bygdøy Kongsgård Rideskole i stedet for å innlemme den i den besøksgården de ønsker å opprette. Ikke bare tar de fritidstilbudet fra ungdom i nærmiljøet, men de oppretter et halvgodt tilbud i form av en besøksgård; et sted der man kan komme og peke på dyr, men ikke ha en naturlig og sunn omgang med dem. På denne måten er de med på å fremmedgjøre dyrehold ved å gjøre det om til noe musealt framfor en naturlig del av barns hverdag.

Jeg håper de tar til fornuft, jeg håper vi klarer å redde Bygdøy Kongsgård Rideskole!

Foto: Kjartan Tyvand

Meld dere inn i støttegruppen på Facebook her http://bit.ly/by6zO5

Signer nettoppropet her http://underskrift.no/vis.asp?Kampanje=2459

Spre gjerne informasjonen!