The Power of the Dog.

Neil Gaiman, britisk forfatter bosatt i Usa, har mistet hunden sin Cabal.

Cabal var en hvit gjeter, som Neil Gaiman reddet fra et ubehagelig liv. Han skriver fint om forholdet de fikk i de årene Cabal levde og sorgen over å miste vennen din. Hele bloggteksten kan du lese her.

Tittelen på blogginnlegget hans, The Power of a Dog, er tatt fra et dikt av Rudyard Kipling (1865-1936), som han siterer i teksten;

The Power of the Dog

THERE is sorrow enough in the natural way

From men and women to fill our day; 

And when we are certain of sorrow in store, 

Why do we always arrange for more? 

Brothers and sisters, I bid you beware

Of giving your heart to a dog to tear.

Advertisements

Poeten som forsvant

Det var min venn Christopher som gjorde meg oppmerksom på denne poeten, Weldon Kees. Jeg hadde aldri hørt om ham før, og det sies også at han heller aldri fikk den anerkjennelsen han fortjente, blant annet fordi diktene hans ikke passet inn i datidens litterære strømninger (noe han forsåvidt ikke har vært alene om i litteraturhistorien). I sin samling med biografiske skisser over et utvalg poeter, Against Oblivion, skriver litteraturkritikeren Ian Hamilton følgende: «Kees was always too blackly self-absorbed to throw himself into any movement for political or social change.»

Forfatteren, maleren og kritikeren Harry Weldon Kees ble født i Nebraska i 1914 og forsvant i 1955. I følge historien var det siste sporet han etterlot seg en Plymouth Savoy som sto parkert med nøklene i tenningen på nordsiden av Golden Gate Bridge. Han hadde sagt til en venn at han, i likhet med forfatteren Ambrose Bierce (kanskje best kjent for Devil’s Dictionary), ønsket å starte et nytt liv i Mexico. Alt vennene fant da de oppsøkte leiligheten hans, var katten hans, Lonesome, og et par røde sokker i utslagsvasken. Det er ennå uvisst om han hoppet fra Golden Gate Bridge den dagen, eller om han faktisk dro til Mexico. Det antas likevel at han tok sitt eget liv.

Her er en artikkel fra The New Yorker som handler om The Disappearing Poet.

Kees dikt er fulle av enkle og presise observasjoner og et særegent perspektivbruk. I det ene øyeblikket zoomer han inn på små detaljer i hverdagen og skaper et helt spesielt nærvær. I det neste øyeblikket kan han med sin narrative penn ta svimlende store skritt og favne over store tidsrom og hendelser. Belysningen i diktene er ofte dunkel, tonen ofte kjølig, men blikket er likevel omsorgsfull og noen ganger også humoristisk (svart sådan).

I tillegg til å skrive og male, drev også Kees med musikk og film. I det første diktet nedenfor viser han en våkenhet for detaljer som berører alle disse uttrykksformene: Lys, lyd og billedutsnitt. At det dukker opp en hund i dette diktet, i dette tilfellet en airedale terrier, er heller ingen overraskelse – tekstene hans har i stor grad et sosiologisk fokus og en miljømessig detaljrikdom.

(Diktene er sakset fra lyrikkbasen PoemHunter.com)

Les videre

Aldersregle

(av Harald Sommerin Simonnæs)

 

 

Jeg er ett år gammel, jeg ligger i en barnevogn

triller nedoverbakke uten bremser over gatekrysset

holder meg fast i himmelen

 

Jeg er to år gammel, jeg ligger på ryggen

på bunnen av et basseng og stirrer opp mot lyset

beveger munnen, ler eller roper om hjelp

 

Jeg er tre år gammel og undersøker en kloss

slår fast at den er magisk og tryller meg bort

Fra nå av er jeg usynlig

 

Jeg er fire år gammel, jeg sitter på en stubbe og gråter

Bikkja legger hodet på skakke

setter seg ved siden av meg

 

Jeg er fem år gammel, jeg er engstelig for sykkelen min

jeg har hørt om en mann som spiser metall

han har spist et helt fly, det var verdensrekord

 

Jeg er seks år gammel, jeg graver ned en mynt

i hagen og graver den opp igjen dagen etter

for å se om den har blitt gammel

 

Jeg er syv år gammel, jeg står på en scene

Jeg har sluttet å puste, treverket gløder og slukner

Sorte hull flyter over i en fløyte

 

Jeg er åtte år gammel, jeg står foran speilet med hendene i livet

pikene flokker seg rundt meg og neier

jeg rødmer med lepper breddfulle av kyss

 

Jeg er ni år gammel, jeg er alene hjemme

Jeg tar på meg kjole og tenner en sigar

setter meg i sofaen og leser Donald

 

Jeg er ti år gammel, jeg har lært meg å besvime på kommando

Pappa sitter på kontoret, mamma vasker opp

Når jeg våkner, er det fortsatt lyst ute

 

Jeg er elleve år gammel, du kysser meg

Når jeg åpner øynene igjen, er du borte

Jeg leter fortsatt etter deg

 

Jeg er tolv år gammel, jeg kommer ut av den mørke skogen

Øynene er sorte, skrittene langsomme

Det lukter gjemmesteder av hendene mine

 

Jeg er tretten år gammel, vi står i skolegården

Du legger hendene over øynene mine

og spør meg hvem jeg er

 

Jeg er fjorten år gammel, jeg drikker meg full

brenner inn i rillene rundt sola

spinner under lysstiften

 

Jeg er femten år gammel, mørket faller på

byen går i ett med stjernehimmelen

Jeg mister balansen i en skyskraper

 

Jeg er seksten år gammel

jeg er en sann historie, full av løgner

Jeg kan høre meg selv snakke, jeg snakker i gåter

 

 

En hund / etter kjærligheten

Dette diktet er skrevet av lyrikeren Torgeir Schjerven, som selv har en hund som er gammel. Han sier han skrev diktet spontant ned en kveld, med tanke på oss og Baron. Og vi takker for at vi får lov til å legge det ut her.

Les videre