Det vanskelige valget.

Det er gått ett og et halv år siden vi avlivet Baron. De som har fulgt bloggen en stund, har lest om det, og til dere andre legger jeg ut linker i bunnen av denne posten som dere kan kikke på hvis dere er interessert.

I jula snakket vi om Baron igjen, og plutselig kjente vi at var det lov å si høyt det vi begge har kjent på, at det var en lettelse den dagen han ble borte. Det har ikke vært mulig å innrømme før det var gått en god stund. En lignende historie i vennekretsen vår har fått meg til å tenke på situasjonen igjen.

En problemhund er en hund som ikke møter samfunnets forventninger til normal adferd. Jeg mener det er grader av problemhund. De fleste av oss sliter med et eller annet. Du kan slite med innkalling, at hunden ikke liker settere eller at den hopper på folk, og så tilpasser du hverdagen etter det. Kanskje går du med langline på bikkja som ikke kommer, er ekstra oppmerksom på settere eller passer på å ikke komme i situasjoner hvor bikkja kan hoppe. Noen velger også bare å overse det, og det kan selvsagt også være en måte å tilpasse seg situasjonen på. I en ideell verden hadde vi ikke hatt noen problemer. Men ingen, verken mennesker eller hunder, er perfekte.

I en telefonsamtale med min venninne hører jeg at de har krysset grensen for normal problemhund for en god stund siden. Grensen er nesten umerkelig. Det begynner med du tilpasser deg de tingene du kan og skal leve med. Du finner plausible forklaringer: en setter beit ham en gang, han har så sterkt instinkt at han ikke kan være løs. Alle disse forklaringene har alltid bunn i virkeligheten, de er heller ikke farlige. Så når er det det vipper over?

Hun forteller meg at de hadde tenkt å invitere noen venner på lunsj en søndag, men de droppet det fordi de ikke kjente seg trygge på bikkja. Hun forteller meg også at hun gruer seg til å gå ut i oppgangen. Plutselig ser jeg den ekstra låsen vi innstallerte så høyt på soveromsdøra vår at vi var sikre på at ikke besøkende barn kunne nå den og slippe ut bikkja som var på innsiden. Den er fortsatt ikke fjernet, og det må uten tvil se merkelig ut for de som besøker oss og ikke kjenner historien.

Jeg husker besøk i hagen med Baron stående på balkongen kikkende på det han ikke kunne være med på. Jeg husker rolige søndagsmorgener hvor alt jeg ønsket var at ingen skulle ta en spontan søndagstur, banke på døra vår og be om kaffe, noe jeg ellers hadde håpet på hver søndag. Jeg gruet meg for å invitere til middag. Invitasjoner om å bli med på hytteturer ble møtt med vage unnskyldninger. En stund mente jeg at våre venner var sjeldent uvant med hund og at problemet var at de ikke visste hvordan man skal oppføre seg rundt bikkjer. Det var selvsagt ikke deres skyld at vi hadde et problem. Min mor som bor i samme hage som oss, aksepterte at hun måtte sende tekstmelding hver gang hun ventet noen. Hun kunne heller ikke ha spontane besøk. Jeg tok meg selv til og med i å bli irritert når hun glemte det.

I Barons tilfelle skjedde endringen gradvis, selv om det var tydelig fra han flyttet inn i huset at han ikke var som andre bikkjer. Først var han sammen med oss hele tiden. Små hendelser gjorde at vi tok ham ut av situasjoner, og på et tidspunkt var situasjonene vi tok ham ut av flere enn de han deltok i. En spesiell episode vekket oss, og valget om å avslutte livet hans var helt riktig. Det finnes ikke noe i meg som er i tvil om det. Så hva er det som gjør at disse avgjørelsene er så vanskelige? Jeg tror det ligger i at de fleste av oss, mer eller mindre bevisst, er klar over at vi krever at et dyr skal passe inn i vår verden. I det ligger det et enormt ansvar, og vi vil så fryktelig gjerne gjøre det riktig. Vi vil være sikre på at vi har forsøkt alt, at vi ikke kunne gjort noe annerledes. I tillegg kommer følelsen av at når de tilpasser seg oss og vår hverdag, skal ikke vi da tilpasse oss dem? Og det skal vi, når de ikke kommer på innkalling eller ikke liker settere. Men når du begynner å ønske at du ikke skal få venner på besøk eller ikke kan reise på ferie, bør alarmklokkene begynne å ringe.

Litt om Baron

Om at tænde et lys i mørket

Dogs in motion

Carli Davidson har tatt bilder av hunder i bevegelse og lagt dem ut i denne bloggen. Som tidligere blodhundeier nikker jeg gjenkjennende til stillbildene av hudfolder og sikkel og forstår hvorfor jeg, selv etter et drøyt år, finner spor etter Baron de underligste steder.

På bildet under får Baron seg en på trynet så hudfoldene danser, av en bitteliten katt.

Hundehistorier

Det har vært mange hunder i livet mitt. Far mener jeg ikke kan huske dem alle, men de fremstår for meg som mine tryggeste og beste barndomsminner. Han har nok rett i at jeg forteller historier om hundene som jeg ikke husker, men gjenforteller. Skillet blir uklart når man har fortalt dem mange nok ganger.

Feminus og Creto (c) Jens-Johan Boysen 1973

Jeg husker Creto, greyhounden, badegjestenes skrekk. Greyhounden er verdens raskeste hund.  Intetanende solbadere på Huk kunne oppleve at brødskiven ble borte på mystisk vis når de løftet den fra matpakka mot munnen. At Creto og siameseren Feminus var bestevenner og sov i samme seng, husker jeg, men jeg husker nok ikke at dyrenes lek ble brukt til å skremme intetanende turgåere. Når folk kom forbi hagegjerdet, så min mor på Creto og ga kommandoen «Drepe pusen» klart og tydelig, og Creto satte etter Feminus, tok den i nakken og bar den rundt i hagen.

Meg og Daisy (c) Jens-Johan Boysen 1975

Jeg vet ikke om jeg husker at basseten Daisy stjal en steik fra grillen til naboen og etter sigende kom trekkende hjem med den, men jeg husker Daisy. Som blodhunden Baron, hadde hun et tregt men insisterende tempo.

På et tidspunkt fikk vi amerikanske naboer. De flyttet inn i huset ved siden av, åpnet vinduet og ropte «Corny» etter meg. Det var nok ikke vondt ment, men navnet Corny ble hengende ved meg.  Alle kalte meg det, og etter hvert som jeg og andre barn ble klar over at navnet var et ord som hadde en betydning, ble jeg mer og mer opptatt av å ikke hete det. Så, da familien fikk sin første cavalier king charles spaniel på slutten av 70-tallet, ble navnet Corny, i et naivt håp om at dette ville få folk til å slutte å kalle meg det. Det hjalp selvsagt ikke, men når vi var to, var det plutselig ikke så farlig lenger.

Historien om hundene er en del av familiens mytologi. Min mors barndoms boxer, Morten, satte seg alltid med ryggen til middagsbordet. På den måten tigget han liksom ikke.  På fars side var det fuglehunder, en av dem tok etter sigende offentlig transport til byen, den snek seg på bussen og endte til stadighet opp på Grorud, helt motsatt side av byen, hvor min farfar måtte reise for å hente den.

Boxeren Morten en gang på 1940-tallet

Mor er 74 år og etter eget sigende på sin siste hund, Rikke, som er en gammel dame med hjerteproblemer som lever et stille liv på sin side av huset. Denne gangen blir det ingen periode med to hunder som overlapper hverandre. Valget er riktig, men like fullt sørgmodig for en som har omgitt seg med hunder hele livet. Men så kom puddelen, og føyer seg inn i familiehistorien. Daglige besøk av Falco gjør overgangen lettere og er ikke bare til glede for mor, men for puddelen selv, og det gjør selvsagt i tillegg livet lettere for travle hundeeiere.

Når Svigerfar spør etter Falco, gjenkjenner jeg det glimtet i øyet et hundemenneske har. Det som forteller meg at puddelen vil skape familiehistorier, som da den stjal Serranoskinken fra svigermors lunsjbord forleden. Alle ting blir en god historie.

Min grandtante Olaug med sin hund. Bildet er tatt på 1890-tallet.

Fra blodhund til puddel

Jeg tenker på late sommerdager, flytende på ryggen i vannet mens bikkja drar meg rundt omkring. Jeg tenker på tiden det tar å reise seg fra sengen – gjespe, stable seg opp på beina, strekke seg, stønne litt, før man tar steget ut på gulvet. Jeg tenker på den legato-aktige gangen, de vispende jazzføttene. Jeg tenker på John Coltranes «Lush Life» (Spotify) – man må bevege seg i et sakte tempo for at verden skal åpne seg opp med alle sine farger, lukter og lyder, i all sin frodighet. Jeg tenker på Langsomheten av Milan Kundera, som oppsummeres i spørsmålet «Hvorfor er glede ved å gjøre ting langsomt forsvunnet i hastighetens tidsalder?» Jeg tenker på måten jeg tenker på, måten jeg snakker på, formulerer meg. Jeg tenker på blodhunden, jeg tenker på Baron.

Den eneste langsomme som er igjen nå, er meg. Baron hviler under syrinen i hagen. På graven står et kors. Det første Falco gjorde da han trippet ut i hagen, var å gå bort å begynne å gnage på det.

Jeg tenker på nysgjerrigheten til den ustoppelige niåringen Oskar Schell i Extremely Loud and Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Jeg tenker på sirkusmanesjer, på klovner og delfiner, og jeg tenker på sukkerspinn og effekten av det. Jeg tenker på sirkushester, måten Falco traver på, og jeg husker at jeg var redd for hester når jeg var liten, fordi jeg ble nikket ned av en, på besøk i dyrehagen på Ekeberg. Men jeg husker også at jeg på et tidspunkt sluttet å være redd for dem og bare lot meg fascinere av hvor fabelaktige de er, og det var etter å ha sett Ringenes herre: Ringens brorskap og scenen hvor Frodo gjemmer seg under trerota sammen med Sam, Merry og Pippin, jaget av en Ringwraith, eller Ringskrømt: Den skumle, svarte hesten som blir stående å pruste og stampe rett over dem …

Jeg tenker også på ballett, når Falco spretter omkring, og jeg husker tilbake til den gangen jeg selv danset ballett, i fem år, hos Eva Haalke på Turnhallen i Oslo; jeg husker hvordan jeg tasset inn i lette sko og strakk på beina i hopp og sprang bortover gulvet til trillende klaversatser. Jeg tenker for eksempel på Chopins «Etude for Piano No. 21, Op. 25,9» (Spotify). Hvis Baron hadde halvnotepoter, så har Falco 16-delspoter.

Nå tar jeg med meg Barons langsomhet på tur med Falco, og sakte men sikkert inngår vi kanskje et kompromiss …

R.I.P. Baron

Baron: 7.5.2005–12.8.2010

Det har vært stille på bloggen en god stund nå. Og det har vært en grunn til det. I sommer kom vi til et veiskille med Baron: Vi måtte innse at ressursaggresjonen hans ikke lenger var forsvarlig å leve med. Dette har ikke vært nevnt i bloggen tidligere, fordi vi har ønsket å begrense denne type tematikk. Etter mye prøving, måtte vi altså ta den fryktelig vanskelige avgjørelsen å avlive ham. Det har vært en tung tid, men det begynner å lysne nå. Og vi ser fram til snart å ta i mot vår nye venn, en sort storpuddelvalp. Han skal få navnet Falco.

Var det én ting vi var sikre på etter at vi ble kjent med Baron, så var det at vi alltid ville ha en hund i livene våre. Han var to og et halvt år gammel da vi overtok ham, og han hadde hatt to hjem før han kom til oss. Vi fikk tre uforglemmelige år med Baron.

God sommer!

Ring på, stikk av.

Det er tidlig en søndag morgen. Baron har ruslet i hagen en stund, men har nå kommet inn for å sove litt. Med ryggen mot verden snorker han høylytt, og lar søndag være søndag. Cyan, en katt av rasen Cornish Rex, og Barons venninne (tross vektforskjellen på nær 50 kilo), kommer spankulerende. Hun pensjonerer i naboleiligheten, og sjefer over husets hunder med hård pote.  Forleden dag hørte vi voldsomme lyder rundt hushjørnet, og et øyeblikk fryktet jeg at Baron hadde spist gjesten. Det var selvsagt ikke tilfellet, tvert om, han hadde fått seg en kraftig kilevink av den hårløse kattejævelen.

Nå står hun i sollyset i døra og stirrer på den snorkende Baronen. Hun strekker seg litt, titter opp på meg som for å gjøre det helt klart at det ikke er meg hun kom for å besøke. Hun står slik lenge og venter på en reaksjon fra den sovende giganten. Til slutt kaster hun på nakken og mjauer så høyt hun kan før hun piler ut døra. Reaksjonen er som ønsket. Baron setter av gårde i et enormt tempo, fortsatt halvveis i søvne. På utsiden stanser han og ser seg forvirret omkring etter en katt som for lengst har forsvunnet over hagegjerdet hvor hun mest sannsynlig peker nese og flirer av kompisens hjertestoppende, brå oppvåkning.