Fengselsfugler

Jeg hadde reservert siviltjenesteboligen i fengselstårnet og ventet bare på at min forgjenger skulle vaske seg ut, noe han aldri gjorde. Jeg flytta inn og gjorde drittjobben selv, skrubbet kåken med salmiakk og grønnsåpe tre ganger før jeg fant det helsemessig forsvarlig, i den grad jeg var opptatt av helse på den tida, å flytte inn med notatblokka mi og skittentøyvasken min. Under dugnaden fant jeg gamle, halvfulle melkekartonger i kjøleskapet, en duft som blandet seg med stanken fra utslagsvasken som forrige beboer etter all sannsynelighet hadde brukt som pisserenne uten å vite at også rørene var lekk, ikke bare ham selv, slik at pisset hadde dryppet fra rørfestet under vasken, ned på gulvet inne i skapet og til sist utover linoleumen på gulvet. I stua sto sengen, og i sengen lå en diger bamse av den sorten man kan vinne på tivoli. Den digre bamsen hadde dype innsvinger på overarmene. Hadde han klynget seg til den når det ble mørkt? Skulle nettene virkelig komme til å bli så ensomme her oppe, og fantes det fortsatt trøst i bamser? I nattbordskuffen fant jeg et pass, et studentbevis og et oppsigelsesbrev. Alt tilhørte den tidligere beboeren. Han hadde tydeligvis jobbet ekstra i helgene ved siden av siviltjenesten og så blitt oppsagt av en grunn som ikke framkom av brevet. Jeg antok at han bare hadde glemt papirene. Det var enkelt å ettersende dem. Men hva med bamsen? Jeg stengte den inn i et kott og innlosjerte meg etter beste evne.

Fra tårnet hadde jeg utsikt mot alleen på den ene siden og fengselet på den andre. Tårnet tilhørte bygningsmassen, men inngangen til leiligheten lå utenfor murene. Jeg sonte også en dom: Jeg hadde vanskjøttet min personlige økonomi, og jeg hadde ydmyket meg selv og kjæresten min ved å flørte hemningsløst med andre kvinner, til og med mens hun var tilstede. Jeg klarte ikke å gå fra henne. Jeg ville jo ikke såre henne. Jeg ville hun skulle oppdage hvilken ryggesløs person jeg var, slik at hun med god samvittighet kunne forlate meg i stedet.

Jeg var inne i den avsluttende fasen av siviltjenesten på Botsen, domsfengselet. Fangene som satt innesperret her arbeidet før i tida på Bayern bryggeri, som i dag er varetektsavdelingen. Da dagens arbeidsøkt var omme, kunne fangene nyte en flaske øl som frynsegode. De dype, kjølige katakombene under Bayern ble benyttet som lagringsplass for brygget. I dag kan politiets styrker rykke ut fra politihuset gjennom en underjordisk tunnel som er koblet til katakombene. Botsen derimot, er et vaskeekte fengsel, oppført i utgangen av det nittende århundre, i panoptisk stil – en kjede bygninger rundt et tårn som er gjennomstrukket av store vinduer. Omkretsens bygninger er inndelt i celler, som alle er like brede som bygningen selv. Cellene har to vinduer. Det ene vender innover og svarer til tårnets vinduer, mens det andre vender utover og lar lyset slippe inn i cellen. Gjennom motlysvirkningen kan man fra tårnet, hvis vinduene er nøyaktig tilskåret lyset, iaktta de små fangesilhuettene i periferien.

Fra kjøkkenvinduet i mitt nye krypinn hadde jeg utsikt mot en av fengselsfløyene. Jeg tuslet inn på linoleumen om morgenen, dro til side gardinene og stirret rett ut mot rekken av cellevinduer. Morgenen ble aldri den samme, selv om jeg dro for gardinene. Jeg tok heller med meg kaffekoppen ut i stua og satte meg i vinduskarmen med utsikt over alleen som bugnet over av blomstrende eiketrær. Jeg gløtta likevel ut mellom gardinene på kjøkkenet iblant. I første etasje lå isolatet hvor de innsatte ble plassert om de brøt reglene innenfor murene. De vanligste overtredelsene som fant sted, var slåssing, arbeidsnekt og misbruk av narkotiske stoffer. I gamle dager slo man i tillegg hardt ned på det man kalte plystring og annen larm fra cella. Enkelte betrodde meg at de betraktet et opphold i isolatet som ren og skjær ferie, et sted hvor man fikk en etterlengtet pause fra cellekameratene og tvangsarbeidet. Isolatet var også et sted hvor man fikk arbeidsro.

I andre etasje lå kjøkkenavdelingen. Gutta som bodde her lagde mat til samtlige innsatte hver dag. Tredje og øverste etasje var en såkalt åpen avdeling, et sted hvor innsatte, utelukkende de med en sterk avhengighetshistorie til narkotiske stoffer, kunne søke seg til å sone i større frihet med større ansvar. De aller fleste gutta på huset hadde da også havnet bak lås og slå som følge av en forbrytelse begått med det formål å skaffe midler til dop. De inngår stort sett i kategorien allroundkriminelle, i motsetning til de som har spesialisert seg innenfor et felt, som har funnet sin nisje: falskmyntnere, skapsprengere og svindlere av ulike slag. Domsfengselet var likevel ikke et oppholdssted for de som hadde begått de store forbrytelsene. Da ble man overført til et av landsfengslene. Her på Botsen prioriterte man i første omgang kortere dommer som følge av innbrudd, biltyveri, småsvindel og narkotikasalg av beskjedent omfang. Bare unntaksvis hendte det at man støtte på folk med lange dommer. Årsaken til dette var som oftest at de ventet på å bli overført til en annen anstalt, de var med andre ord i en slags transitt.

En av fengselsfløyene var omgjort til arbeidsplass for både ansatte og innsatte. Innsatte kunne søke på et knippe jobber på denne avdelingen – i den interne radioen eller avisa, eller som ganggutt – som et alternativ til Lampa, Smia og Kjøkkenet. Selv sto jeg for vedlikehold av en rekke ulike tjenester. Blant de mest krevende kan nevnes innkjøp av fritidsartikler til samtlige innsatte og innkreving av månedsleie for betal-tv. Enten fikk man inn bare den ene kanalen, eller bare den andre, eller så fikk man inn begge deler dårlig. Mange mente derfor at det var naturlig å bare betale for eksempel halve leiebeløpet. Jeg kunne jo argumentere med at for det første var det ikke min feil at de hadde havnet der, og for det andre er det en grunn til at murene er så tjukke som de faktisk er. Men når jeg sto inne på avdelingen med tjue mann rundt meg, lot jeg det heller være. Jeg visste jo godt at det var ren og skjær svindel. Iblant hendte det derimot at jeg var bingovert: B4 – B for bankran, B4. I2 – I for innbrudd. Bingo var populært. Og jeg ble populær igjen.

Jeg låste inn Lasse og Jørgen på cella en sen kveld etter en konsert. Både Lasse og Jørgen var to av mine innsatte kolleger som jeg hadde lært å kjenne ganske godt etter hvert. Fordi de var ansatte på vår avdeling, fikk de også lov til å være lenger oppe enn de andre. Nå var alle avdelingene låst – de eneste synlige vaktene befant seg i sentralen og holdt utkikk. Først låste jeg inn Lasse. Jørgen spurte om vi ikke kunne ta en siste røyk for kvelden.

Jeg vet ikke helt, sa jeg. Det er seint.

Bare én sigg?

Vi satte oss i fellesområdet helt i enden av fløyen.

Han lente seg tilbake i sofaen og lukket øynene. Han gråt. Tårene silte nedover kinnene.

Det er kanskje best du låser meg inn likevel, sa han.

Han tørket tårene med de store nevene sine. Vi reiste oss og gikk nedover rekka av identiske celledører. Han stoppet plutselig opp et øyeblikk, så på døra, kikket seg rundt og gikk videre.

Faen, vi bytter celle hele tida, sa han og smilte skjevt.

Vi ble stående på hver vår side av døråpninga. Jeg tok fram nøkkelknippet og stakk nøkkelen i låsen. Jeg skimtet ryggen hans i det jeg klemte døra inntil. Raslingen fra knippet ga en fabelaktig gjenklang.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: