Det vanskelige valget.

Det er gått ett og et halv år siden vi avlivet Baron. De som har fulgt bloggen en stund, har lest om det, og til dere andre legger jeg ut linker i bunnen av denne posten som dere kan kikke på hvis dere er interessert.

I jula snakket vi om Baron igjen, og plutselig kjente vi at var det lov å si høyt det vi begge har kjent på, at det var en lettelse den dagen han ble borte. Det har ikke vært mulig å innrømme før det var gått en god stund. En lignende historie i vennekretsen vår har fått meg til å tenke på situasjonen igjen.

En problemhund er en hund som ikke møter samfunnets forventninger til normal adferd. Jeg mener det er grader av problemhund. De fleste av oss sliter med et eller annet. Du kan slite med innkalling, at hunden ikke liker settere eller at den hopper på folk, og så tilpasser du hverdagen etter det. Kanskje går du med langline på bikkja som ikke kommer, er ekstra oppmerksom på settere eller passer på å ikke komme i situasjoner hvor bikkja kan hoppe. Noen velger også bare å overse det, og det kan selvsagt også være en måte å tilpasse seg situasjonen på. I en ideell verden hadde vi ikke hatt noen problemer. Men ingen, verken mennesker eller hunder, er perfekte.

I en telefonsamtale med min venninne hører jeg at de har krysset grensen for normal problemhund for en god stund siden. Grensen er nesten umerkelig. Det begynner med du tilpasser deg de tingene du kan og skal leve med. Du finner plausible forklaringer: en setter beit ham en gang, han har så sterkt instinkt at han ikke kan være løs. Alle disse forklaringene har alltid bunn i virkeligheten, de er heller ikke farlige. Så når er det det vipper over?

Hun forteller meg at de hadde tenkt å invitere noen venner på lunsj en søndag, men de droppet det fordi de ikke kjente seg trygge på bikkja. Hun forteller meg også at hun gruer seg til å gå ut i oppgangen. Plutselig ser jeg den ekstra låsen vi innstallerte så høyt på soveromsdøra vår at vi var sikre på at ikke besøkende barn kunne nå den og slippe ut bikkja som var på innsiden. Den er fortsatt ikke fjernet, og det må uten tvil se merkelig ut for de som besøker oss og ikke kjenner historien.

Jeg husker besøk i hagen med Baron stående på balkongen kikkende på det han ikke kunne være med på. Jeg husker rolige søndagsmorgener hvor alt jeg ønsket var at ingen skulle ta en spontan søndagstur, banke på døra vår og be om kaffe, noe jeg ellers hadde håpet på hver søndag. Jeg gruet meg for å invitere til middag. Invitasjoner om å bli med på hytteturer ble møtt med vage unnskyldninger. En stund mente jeg at våre venner var sjeldent uvant med hund og at problemet var at de ikke visste hvordan man skal oppføre seg rundt bikkjer. Det var selvsagt ikke deres skyld at vi hadde et problem. Min mor som bor i samme hage som oss, aksepterte at hun måtte sende tekstmelding hver gang hun ventet noen. Hun kunne heller ikke ha spontane besøk. Jeg tok meg selv til og med i å bli irritert når hun glemte det.

I Barons tilfelle skjedde endringen gradvis, selv om det var tydelig fra han flyttet inn i huset at han ikke var som andre bikkjer. Først var han sammen med oss hele tiden. Små hendelser gjorde at vi tok ham ut av situasjoner, og på et tidspunkt var situasjonene vi tok ham ut av flere enn de han deltok i. En spesiell episode vekket oss, og valget om å avslutte livet hans var helt riktig. Det finnes ikke noe i meg som er i tvil om det. Så hva er det som gjør at disse avgjørelsene er så vanskelige? Jeg tror det ligger i at de fleste av oss, mer eller mindre bevisst, er klar over at vi krever at et dyr skal passe inn i vår verden. I det ligger det et enormt ansvar, og vi vil så fryktelig gjerne gjøre det riktig. Vi vil være sikre på at vi har forsøkt alt, at vi ikke kunne gjort noe annerledes. I tillegg kommer følelsen av at når de tilpasser seg oss og vår hverdag, skal ikke vi da tilpasse oss dem? Og det skal vi, når de ikke kommer på innkalling eller ikke liker settere. Men når du begynner å ønske at du ikke skal få venner på besøk eller ikke kan reise på ferie, bør alarmklokkene begynne å ringe.

Litt om Baron

Om at tænde et lys i mørket

Advertisements

6 kommentar

  1. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Veldig godt skrevet.

    • Takk. Det er en vanskelig problematikk, og jeg leser lite om det på hundenettsteder. Jeg har fått mange hyggelige tilbakemeldinger nettopp fordi folk syntes det er et vanskelig tema.

  2. Jeg tror at det du setter ord på her er utrolig viktig. Veldig godt skrevet!

  3. ehh.fikk dere profesjonnell hjelp?akkuratt som med et barn så mister man litt av sitt sosiale liv.kan du ikke beskrive noen av eksemplene der han oppførte seg dårlig?virker som om dere ikke var innstilt på å gi alt for denne hunden og at et dyr er et individ som ikke er en maskin som vil høre på alt.alle vannskelige hunder kan bli bedre med riktige metoder og jeg vil annbefalle dere å unngå å skaffe dere hund i framtiden da sikkert noe som er litt værre enn normalt blir for mye for dere.

    • Du har rett i at det er mye man kan jobbe med, noe vi lærer både på de kursene vi har gått, går og på den instruktørutdannelsen vi tar . Avlivning er siste utvei. Nettopp derfor er valget så vanskelig. Som du ser i innlegget mitt, skriver jeg nettopp at det er en god del vi som hundeeiere må regne med, og så må vil tilpasse oss den hunden vi har. Det skylder vi hundene våre, for som du sier er de individer, ikke maskiner. Men på et eller annet tidspunkt, og særlig hvis hunden utgjør en fare for mennesker, må vi ta ansvar.

      Vi jobbet i tre år med Baron, hver dag. Vi gikk utallige kurs gjennom årene og snakket med utallige profesjonelle underveis. Allerede da vi overtok ham, da han var 2,5 år, ble vi advart (av blant annet av profesjonelle) om hvordan dette kunne komme til å bli. Mange mente vi burde ha tatt valget tidligere enn det vi gjorde. En veterinær mente allerede et halvt år etter at vi fikk ham at vi burde avlive ham. Likevel forsøkte vi i tre år, nettopp for de vi visste at det er mange problemer man kan jobbe med. En 54 kilos kjempe med ressursaggresjon som er rettet mot mennesker er ikke noe å leke med.

      Kort fortalt dreide situasjonene seg om uprovoserte utfall mot mennesker. De kunne ikke forutsees, og han ga av en eller annen grunn ingen forvarsler (blant annet så knurret han ikke, han gikk rett på). Vi som kjente ham kunne se det og avverge situasjonen, men da måtte vi være 100% på hele tiden, noe som dessverre ikke er mulig.

      Sannsynligvis ble ressursaggresjonen hans forsterket gjennom for mange runder med omplassering. Han var to steder i tillegg til lang tid på omplasseringsstedet, før han kom til oss. Jeg regner forresten med at du vet at jeg ved å bruke ordet ressursaggresjon, ikke mener normalt forsvar av matskål for eksempel. Det betegnes som normal adferd og ikke som aggresjon, men som forsvar.

      Håper det ga deg svar på spørsmålet ditt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: