Ciss

Jeg skulle i butikken for å kjøpe Donald og ostepop. Jeg tok med bikkja, som jeg bandt til trappegelenderet utafor inngangen. Jeg gikk inn, hentet varene og betalte for meg. Så gikk jeg ut, ned trappa og hjem igjen. Jeg satte meg ned i sofaen i stua, åpnet posen med ostepop og leste Donald. Etter en liten stund løftet jeg øynene fra bladet og stirret med store øyne ut i lufta. Det var noe som ikke stemte! Jeg hadde glemt bikkja!

Bikkja jeg vokste opp med var en korthåra Dachs som hadde fått navnet Ciss, som i kryss for C (C#), av oppdretter, noe som var ganske naturlig da hun kom fra en musikerfamilie. De andre hundene i Ciss sin nærmeste familie bar blant annet navnene Bratsj og Balalaika. Kort fortalt var det søstra mi som grein seg til den (litt på samme måte som kona mi grein seg til blodhunden vi hadde, bortsett fra at dette skjedde i voksen alder) og fattern som endte opp med den. En klassisk historie.

(Ill: Harald S. Simonnæs)

Ciss var veldig søt og snill, men hun var også en liten rakker, særlig i starten. Jeg husker at hun glefsa skikkelig etter et par av kompisene mine. Jeg tror ingen av oss, i familien, hadde noen særlig erfaring med hundehold på det tidspunktet, så vi visste lite om hvordan vi skulle forholde oss til problemer som dukket opp. Vi trengte hjelp, og vi fant fram til en instruktør. Instruktøren holdt til i Drammen og drev visst blant annet med dressur av politihunder. Det var en litt underlig prosess, når jeg tenker tilbake på det nå. Vi leverte fra oss bikkja og fikk beskjed om å komme tilbake etter en uke, eller om det var to (det er vi litt usikre på den dag i dag). I denne perioden skulle instruktøren dressere bikkja for oss. Da vi kom tilbake igjen, fikk vi et sett med instrukser, og deretter skulle hver og en av oss gå på tur med bikkja i en sirkel rundt huset til instruktøren. Området rundt huset lå i en helling slik at han kunne iaktta oss fra høyden. Dommen var som følger: Pappa fikk ros for sin gode «hundestemme», men ellers fikk han beskjed om at han gjorde alle feil som det var mulig å gjøre. Instruktøren var visst mer fornøyd med meg, han hadde sagt at jeg var veldig tålmodig, og at det var en veldig viktig egenskap.

Før vi dro avgårde med bikkja, sa han at hvis vi hadde problemer med at hun bjeffet for mye, så kunne vi bare kaste vann i ansiktet på den. På den tida ble nok dette oppfatta som et effektivt grep. Men motivasjonen for å adlyde var basert på frykt, og i tillegg får man en hund som blir mer og mer redd for vann, fordi dette assosieres med straff. Dette var på begynnelsen av åttitallet, og man visste rett og slett ikke bedre, får man håpe.

Ciss på sine eldre dager, jeg på mine yngre …

I tida som fulgte ble både vi og hunden roligere og flinkere. Vi hadde mange fine år sammen, inntil hun til slutt måtte avlives på grunn av betennelse i juret som følge av innbildt svangerskap, eller skinndrektighet. Men da hadde hun levd et langt og forhåpentligvis ganske fint liv.

Jeg glemte aldri igjen bikkja utenfor nærbutikken. Da jeg hadde løpt i full fart ned for å hente henne den gangen, tok det litt tid før jeg fant henne. Hun hadde krøpet inn i hulrommet under murtrappen og gjemt seg. Jeg lokket henne ut med en ostepop jeg fant i lomma og lovet henne at dette aldri skulle skje igjen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: