– Her ute skyter vi lausbikkjer!

En kompis og jeg var ute og lette etter bikkja som hadde stukket av. Det var selvsagt uheldig, men på det tidspunktet var mannens replikk ikke en reaksjon på at hunden hadde forvoldt ham eller noen han kjente skade, det var et svar på vår høflige forespørsel på om han hadde sett en hund som hadde stukket av.

Jeg var på det tidspunktet 16 år, og hele min barndom var full av løse bikkjer: Det var våre, som vi forsøkte og til dels klarte å holde innenfor gjerdet grunnet et strengt portregime. Det var storpudlene oppe i veien som bodde i en hage uten port og som derfor løp nokså fritt omkring. Det var Rusti og Busti (RustiBusti), to Old English Sheepdogs som alltid løp etter søppelbilen. Jeg aner til dags dato ikke hvor de bodde, for uansett hvor man traff søppelbilen, hang de etter. Jeg var derfor rett og slett ukjent med at det var standard prosedyre på halvøya, og ikke minst husker jeg at jeg ble oppriktig redd for mannen som påsto at «her ute skyter vi lausbikkjer». En mann som sier slikt til et barn som leter etter bikkja si, er troende til hva som helst, var min konklusjon på saken. Jeg husker replikken til dags dato, og når jeg leser om Nora Brekke i Agderposten dukker den opp igjen. I dette tilfellet truet ikke mannen bare med å skyte bikkja, han skulle ta eieren også, og det attpåtil utenfor båndtvangen på et jorde hvor hundeeier hadde fått tillatelse av grunneier til å la hunden løpe fritt.

Mye har skjedd siden 1986, hvor jeg lette etter bikkja som hadde tatt seg en tur på egen hånd. Noe til det bedre, og noe til det verre. Det er bra at det er større kontroll og regulering nå enn det var på de løshundene jeg vokste opp med. Det er blitt flere av oss, både hunder og mennesker, og det er mye trangere. Det er klart at vi skal ta hensyn, og det er bra at det er et fokus på eieransvar. Det har både bikkjer og eiere godt av. Men Nora Brekke så altså bort i 15 sekunder, og bikkja passerte en mann og hans sønn før hun fikk kalt han inn. Dette resulterer ikke bare i en bot, men også i dødstrusler mot hund og eier. Jeg trodde rett og slett ikke det var lov å true folk på livet.

Det er beklagelig at disse sakene må prøves for retten, og på den måten tappe systemet for ressurser, men samtidig er jeg glad for at denne mannen traff en fornuftig hundeeier som har klart å formidle sin sak slik at systemet ser at dette er ute av proposjoner i forhold til de 15 sekundene hunden var ute av syne. Det er viktig at en prinsippsak som dette vinner fram slik den burde i rettsystemet.

Agderposten sier «At folk kan bli skremt når en fremmed hund plutselig dukker opp, og at samfunnet må beskytte seg mot dette, er noe av intensjonen ved hundeloven som ble vedtatt i 2003». Vi kan ikke fjerne alt noen er redde for, vi er stort sett ikke redde for det samme, og det ville gjøre tilværelsen nær umulig. Det beste vi kan gjøre er å ta så mye hensyn til hverandre som mulig, det gjelder oss alle, med eller uten hund.

Det er for øvrig ikke helt sant at vi ikke er redde for det samme;  jeg er ganske sikker på at vi alle er redde for menn som truer med å skyte oss. Og Nora Brekke er et langt bedre menneske, og sannsynligvis mye smartere enn meg, som ikke har anmeldt dødstruslene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: