Poeten som forsvant

Det var min venn Christopher som gjorde meg oppmerksom på denne poeten, Weldon Kees. Jeg hadde aldri hørt om ham før, og det sies også at han heller aldri fikk den anerkjennelsen han fortjente, blant annet fordi diktene hans ikke passet inn i datidens litterære strømninger (noe han forsåvidt ikke har vært alene om i litteraturhistorien). I sin samling med biografiske skisser over et utvalg poeter, Against Oblivion, skriver litteraturkritikeren Ian Hamilton følgende: «Kees was always too blackly self-absorbed to throw himself into any movement for political or social change.»

Forfatteren, maleren og kritikeren Harry Weldon Kees ble født i Nebraska i 1914 og forsvant i 1955. I følge historien var det siste sporet han etterlot seg en Plymouth Savoy som sto parkert med nøklene i tenningen på nordsiden av Golden Gate Bridge. Han hadde sagt til en venn at han, i likhet med forfatteren Ambrose Bierce (kanskje best kjent for Devil’s Dictionary), ønsket å starte et nytt liv i Mexico. Alt vennene fant da de oppsøkte leiligheten hans, var katten hans, Lonesome, og et par røde sokker i utslagsvasken. Det er ennå uvisst om han hoppet fra Golden Gate Bridge den dagen, eller om han faktisk dro til Mexico. Det antas likevel at han tok sitt eget liv.

Her er en artikkel fra The New Yorker som handler om The Disappearing Poet.

Kees dikt er fulle av enkle og presise observasjoner og et særegent perspektivbruk. I det ene øyeblikket zoomer han inn på små detaljer i hverdagen og skaper et helt spesielt nærvær. I det neste øyeblikket kan han med sin narrative penn ta svimlende store skritt og favne over store tidsrom og hendelser. Belysningen i diktene er ofte dunkel, tonen ofte kjølig, men blikket er likevel omsorgsfull og noen ganger også humoristisk (svart sådan).

I tillegg til å skrive og male, drev også Kees med musikk og film. I det første diktet nedenfor viser han en våkenhet for detaljer som berører alle disse uttrykksformene: Lys, lyd og billedutsnitt. At det dukker opp en hund i dette diktet, i dette tilfellet en airedale terrier, er heller ingen overraskelse – tekstene hans har i stor grad et sosiologisk fokus og en miljømessig detaljrikdom.

(Diktene er sakset fra lyrikkbasen PoemHunter.com)

1926

The porchlight coming on again,
Early November, the dead leaves
Raked in piles, the wicker swing
Creaking. Across the lots
A phonograph is playing Ja-Da.

An orange moon. I see the lives
Of neighbors, mapped and marred
Like all the wars ahead, and R.
Insane, B. with his throat cut,
Fifteen years from now, in Omaha.

I did not know them then.
My airedale scratches at the door.
And I am back from seeing Milton Sills
And Doris Kenyon. Twelve years old.
The porchlight coming on again.

A Musician’s Wife

Between the visits to the shock ward
The doctors used to let you play
On the old upright Baldwin
Donated by a former patient
Who is said to be quite stable now.

And all day long you played Chopin,
Badly and hauntingly, when you weren’t
Screaming on the porch that looked
Like an enormous birdcage. Or sat
In your room and stared out at the sky.

You never looked at me at all.
I used to walk down to where the bus stopped
Over the hill where the eucalyptus trees
Moved in the fog, and stared down
At the lights coming on, in the white rooms.

And always, when I came back to my sister’s
I used to get out the records you made
The year before all your terrible trouble,
The records the critics praised and nobody bought
That are almost worn out now.

Now, sometimes I wake in the night
And hear the sound of dead leaves
against the shutters. And then a distant
Music starts, a music out of an abyss,
And it is dawn before I sleep again.

Robinson

The dog stops barking after Robinson has gone.
His act is over. The world is a gray world,
Not without violence, and he kicks under the grand piano,
The nightmare chase well under way.

The mirror from Mexico, stuck to the wall,
Reflects nothing at all. The glass is black.
Robinson alone provides the image Robinsonian.

Which is all of the room–walls, curtains,
Shelves, bed, the tinted photograph of Robinson’s first wife,
Rugs, vases panatelas in a humidor.
They would fill the room if Robinson came in.

The pages in the books are blank,
The books that Robinson has read. That is his favorite chair,
Or where the chair would be if Robinson were here.

All day the phone rings. It could be Robinson
Calling. It never rings when he is here.

Outside, white buildings yellow in the sun.
Outside, the birds circle continuously
Where trees are actual and take no holiday.

———-

Hele 38 dikt av Weldon Kees ligger ute på PoemHunter.com.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: