Hundehistorier

Det har vært mange hunder i livet mitt. Far mener jeg ikke kan huske dem alle, men de fremstår for meg som mine tryggeste og beste barndomsminner. Han har nok rett i at jeg forteller historier om hundene som jeg ikke husker, men gjenforteller. Skillet blir uklart når man har fortalt dem mange nok ganger.

Feminus og Creto (c) Jens-Johan Boysen 1973

Jeg husker Creto, greyhounden, badegjestenes skrekk. Greyhounden er verdens raskeste hund.  Intetanende solbadere på Huk kunne oppleve at brødskiven ble borte på mystisk vis når de løftet den fra matpakka mot munnen. At Creto og siameseren Feminus var bestevenner og sov i samme seng, husker jeg, men jeg husker nok ikke at dyrenes lek ble brukt til å skremme intetanende turgåere. Når folk kom forbi hagegjerdet, så min mor på Creto og ga kommandoen «Drepe pusen» klart og tydelig, og Creto satte etter Feminus, tok den i nakken og bar den rundt i hagen.

Meg og Daisy (c) Jens-Johan Boysen 1975

Jeg vet ikke om jeg husker at basseten Daisy stjal en steik fra grillen til naboen og etter sigende kom trekkende hjem med den, men jeg husker Daisy. Som blodhunden Baron, hadde hun et tregt men insisterende tempo.

På et tidspunkt fikk vi amerikanske naboer. De flyttet inn i huset ved siden av, åpnet vinduet og ropte «Corny» etter meg. Det var nok ikke vondt ment, men navnet Corny ble hengende ved meg.  Alle kalte meg det, og etter hvert som jeg og andre barn ble klar over at navnet var et ord som hadde en betydning, ble jeg mer og mer opptatt av å ikke hete det. Så, da familien fikk sin første cavalier king charles spaniel på slutten av 70-tallet, ble navnet Corny, i et naivt håp om at dette ville få folk til å slutte å kalle meg det. Det hjalp selvsagt ikke, men når vi var to, var det plutselig ikke så farlig lenger.

Historien om hundene er en del av familiens mytologi. Min mors barndoms boxer, Morten, satte seg alltid med ryggen til middagsbordet. På den måten tigget han liksom ikke.  På fars side var det fuglehunder, en av dem tok etter sigende offentlig transport til byen, den snek seg på bussen og endte til stadighet opp på Grorud, helt motsatt side av byen, hvor min farfar måtte reise for å hente den.

Boxeren Morten en gang på 1940-tallet

Mor er 74 år og etter eget sigende på sin siste hund, Rikke, som er en gammel dame med hjerteproblemer som lever et stille liv på sin side av huset. Denne gangen blir det ingen periode med to hunder som overlapper hverandre. Valget er riktig, men like fullt sørgmodig for en som har omgitt seg med hunder hele livet. Men så kom puddelen, og føyer seg inn i familiehistorien. Daglige besøk av Falco gjør overgangen lettere og er ikke bare til glede for mor, men for puddelen selv, og det gjør selvsagt i tillegg livet lettere for travle hundeeiere.

Når Svigerfar spør etter Falco, gjenkjenner jeg det glimtet i øyet et hundemenneske har. Det som forteller meg at puddelen vil skape familiehistorier, som da den stjal Serranoskinken fra svigermors lunsjbord forleden. Alle ting blir en god historie.

Min grandtante Olaug med sin hund. Bildet er tatt på 1890-tallet.
Advertisements

3 kommentar

  1. Morten! fantastisk navn på en 40-talls boxer!
    «Spring like til matmor, Morten og ta med rasjonskortet når du kommer tilbake»

  2. Koselig lesing 🙂 Mine beste barndomsminner er ogsaa knyttet til hunder vi har hatt. Kjenner godt igjen det du sier med at det blir uklart hva som er virkelige minner, og hva som er fortalt saa mye at de er blitt mine egne minner. Gjerne er det jo bilder aa se paa ogsaa, som gjor det enda vanskeligere aa skille.

    Takk for titten:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: