Smalltalk

Jeg har blitt jævlig god på smalltalk. Betyr det at jeg har solgt sjela mi til djevelen?

(Illustrasjon: Harald Sommerin Simonnæs)

Etter å ha gått et svimlende antall hundeluftingsturer, har jeg finpusset denne egenskapen. Selv om det stort sett begrenser seg til møter med andre hundeeiere, får jeg iblant god bruk for smalltalk på jobben også. Før i tida kunne jeg ikke fordra det. Hvorfor forsøple både seg selv og andre med prat som er totalt uinteressant? Hvorfor bruke snakketøyet som en tidtrøyte? Smalltalk var noe man drev med i helvete, tenkte jeg. Helvete var en endeløs strøm av snikksnakk om fullstendig overflatiske ting, i tillegg til å være fryktinngytende og klaustrofobisk dekadent, slik Elvis Costello så treffende beskriver helvete i låta «This Is Hell» (Spotify) fra plata Brutal Youth:

«»My Favourite Things» are playing / Again and again / But it’s by Julie Andrews / And not by John Coltrane / Endless balmy breezes and perfect sunsets framed / Vintage wine for breakfast / And naked starlets floating in Champagne / All the passions of your youth / Are tranquillized and tamed / You may think it looks familiar / Though you may know it by another name // This is hell, this is hell …»

Da jeg gikk på ungdomsskolen, havnet jeg i en merkverdig modus hvor jeg mislikte at folk gjentok ting, at folk først kunne si noe til én person, og så, ikke lenge etterpå, si det samme til en annen person, på samme måte. Gjentakelsen framsto for meg som en marerittaktig nedbryting av all livskraft og skaperevne, litt i likhet med hva jeg syntes om smalltalk. Hverdagen var grå og kjedelig nok fra før av. Denne følelsen var så komplisert og gjennomgripende at jeg gikk helt i vranglås i en periode – jeg sluttet til og med nærmest å snakke på et tidspunkt.

Selv om jeg ofte sliter med det selv, så er jeg i utgangspunktet tilhenger av å etterstrebe kongruens, at det er samsvar mellom det vi føler og det vi uttrykker. Betyr det da at hvis det er smalltalk som kommer ut av munnen vår, så har vi egentlig ingenting å snakke om? Betyr det da at vi ikke er i kontakt med følelsene våre, eller at vi omtrent ikke føler noen ting? Min erfaring er heller at smalltalk først og fremst er en slags kontrakt man inngår hvor man får lov til å snakke om helt uvesentlige ting med et vesentlig formål. Og det vesentlige formålet er å skape kontakt, det er å tilkjennegi vår nysgjerrighet ovenfor den andre, eller i enkleste form anerkjenne vedkommenes tilstedeværelse. Smalltalk blir først et problem når man gjentar den samme prosessen gang på gang overfor samme person; når man ikke får til en overgang fra smalltalk til noe som ligner på «mediumtalk» (hvorfra man har mulighet til å knekke koden og oppnå «bigtalk») og blir stående å stampe i smalltalk-helvetet. Det er frustrerende, og da burde man kanskje heller la være.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: