Fra blodhund til puddel

Jeg tenker på late sommerdager, flytende på ryggen i vannet mens bikkja drar meg rundt omkring. Jeg tenker på tiden det tar å reise seg fra sengen – gjespe, stable seg opp på beina, strekke seg, stønne litt, før man tar steget ut på gulvet. Jeg tenker på den legato-aktige gangen, de vispende jazzføttene. Jeg tenker på John Coltranes «Lush Life» (Spotify) – man må bevege seg i et sakte tempo for at verden skal åpne seg opp med alle sine farger, lukter og lyder, i all sin frodighet. Jeg tenker på Langsomheten av Milan Kundera, som oppsummeres i spørsmålet «Hvorfor er glede ved å gjøre ting langsomt forsvunnet i hastighetens tidsalder?» Jeg tenker på måten jeg tenker på, måten jeg snakker på, formulerer meg. Jeg tenker på blodhunden, jeg tenker på Baron.

Den eneste langsomme som er igjen nå, er meg. Baron hviler under syrinen i hagen. På graven står et kors. Det første Falco gjorde da han trippet ut i hagen, var å gå bort å begynne å gnage på det.

Jeg tenker på nysgjerrigheten til den ustoppelige niåringen Oskar Schell i Extremely Loud and Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Jeg tenker på sirkusmanesjer, på klovner og delfiner, og jeg tenker på sukkerspinn og effekten av det. Jeg tenker på sirkushester, måten Falco traver på, og jeg husker at jeg var redd for hester når jeg var liten, fordi jeg ble nikket ned av en, på besøk i dyrehagen på Ekeberg. Men jeg husker også at jeg på et tidspunkt sluttet å være redd for dem og bare lot meg fascinere av hvor fabelaktige de er, og det var etter å ha sett Ringenes herre: Ringens brorskap og scenen hvor Frodo gjemmer seg under trerota sammen med Sam, Merry og Pippin, jaget av en Ringwraith, eller Ringskrømt: Den skumle, svarte hesten som blir stående å pruste og stampe rett over dem …

Jeg tenker også på ballett, når Falco spretter omkring, og jeg husker tilbake til den gangen jeg selv danset ballett, i fem år, hos Eva Haalke på Turnhallen i Oslo; jeg husker hvordan jeg tasset inn i lette sko og strakk på beina i hopp og sprang bortover gulvet til trillende klaversatser. Jeg tenker for eksempel på Chopins «Etude for Piano No. 21, Op. 25,9» (Spotify). Hvis Baron hadde halvnotepoter, så har Falco 16-delspoter.

Nå tar jeg med meg Barons langsomhet på tur med Falco, og sakte men sikkert inngår vi kanskje et kompromiss …

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: