Der kommer de. Gjennom den ertesuppetjukke tåka kan vi se omrisset av dem. Falco og jeg trekker oss sammen under treet der vi står, og forsøker å gjøre oss så usynlige som mulig. Skikkelsene har form som små dverger med pukkelrygg der de kommer mot oss. Føttene sleper tungt mot bakken, og lyden er øredøvende. En skremmende, utydelig og bråkete masse kommer mot oss.
Vi skutter oss, trekker pusten dypt og går rolig forbi. Falco ser skeptisk ut. Han stirrer frenetisk på dette ugjennkjennelige som kommer ut av tåka. Hva i all verden er det? Er det potensielt farlig? Det er uansett noe han ikke har sett før.
En klokke ringer og massen oppløser seg og blir til skrikende førstklassinger med skolesekker og for store beksømstøvler som haster inn skoleporten. Falco slapper av og gjenkjenner mennesker i liten størrelse.
Jeg ser plutselig at jeg er den eneste i reell fare, ettersom barnløse voksne utenfor skoleporter lett kan bli offer for overreaksjon av andre voksne grunnet det samme som jeg er her for å lære bikkja mi: Alt og alle du ikke har møtt før, eller skjønner sånn helt ved første øyekast, er ikke nødvendigvis en potensiell fare.
Link til John Carpenter’s The Fog (1980)
Filed under: Falco, miljøtrening, sosialisering, Storpuddel |
En hundelufters bekjennelser 
Legg igjen en kommentar