Hei sveis!

Jeg er fortsatt i sjokk. Kjerringa hadde vært ute hos oppdretter med bikkja, og Falco var ikke til å kjenne igjen når de kom tilbake. Da vi hentet Falco ut av redet sitt, åtte uker gammel, hadde oppdretter vært så vennlig å tilby oss det som skulle vise seg å være en uunværlig veiledning i stell av puddelen. Nå var tida inne. Han skulle få vask og rens, klipp og barbering og føning.

Sist jeg så Falco, så han ut som en liten, rampete rastamann. Nå var han ikke i nærheten av å passere som en puddelrocker engang, han var bare helt utpoffa!

Han ble stående der på gulvet og stirre på meg. Det var som om han fornemmet det selv, at noe hadde skjedd med ham. I så fall kjenner jeg igjen denne følelsen, særlig fra tenårene, da jeg hadde «høyt hår» og kom nyklipt og nyfønt ut av frisørsalongen. Noen ganger var det som å balansere en krukke på hodet, det minste feiltrinn ville rykke sveisen ut av posisjon. Andre ganger var sveisen så modelert, med gele og spray, at det minste vindkast ville få meg til å lette. Men mest av alt denne følelsen av å ha blitt litt annerledes. Hvis man setter seg på en benk utenfor en frisørsalong og iakktar de nyklipte som forlater lokalet, så vil man ofte kunne se en helt eiendommelig undring i blikkene deres – som om det skinnende håret, behandlet av fremmede, presise og kjærlige fingre, fanger opp signaler fra det ytre rom. Det er som om man aner konturene av en ny identitet, en forventning om nye muligheter, nye egenskaper. Derfor er et besøk hos frisøren en eksistensiell opplevelse. Men den er flyktig: I det vi tror vi har nådd en ny erkjennelse, faller sveisen sammen, og vi er tilbake i vårt hverdagslige gamle skinn.

Falco la seg ned på pleddet sitt, segneferdig etter den grundige skjønnhetspleien. Jeg ble sittende å se på ham. Så gikk jeg bort til ham og strøk hånden over pelsen. Den var så myk og god å ta på. Han kikket opp på meg, gnagde meg litt på knokene før han falt i søvn igjen. Det var ingen tvil, han var fortsatt Falco. Plutselig gikk det opp for meg hvem han lignet på, bortsett fra seg selv; og jeg måtte smile fornøyd: Han så ut som en ung utgave av selveste Michael Jackson, den gangen Michael Jackson fortsatt lignet på seg selv …

Dette må jo være den perfekte anledning til å lære Falco moonwalk!

Hilsen førstegangs puddeleier

Advertisements

Én kommentar

  1. Han är helt klart mer Jacko än Falco! Fin hund. Tack för långkalsongerna!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: