Shot through the heart …

Livet med en puddel vil antakelig med jevne mellomrom oppleves som om man skrur tida tilbake til 80-tallet: Oftere og oftere, når jeg går ned trappa til stua om morgenen og får øye på bikkja, dukker bilder av puddelrockere opp på netthinnen. Det dreier seg selvfølgelig om den distinktive frisyren – stort, fluffy hår med permanent. Tankene går videre til et klamt og innestengt gutterom med platebunken full av one hit wonders: Jeg ligger tilfeldigvis på gulvet, i ørska, fordi jeg nettopp har lært at jeg kan besvime på kommando om jeg hyperventilerer og deretter strammer alle musklene i kroppen samtidig som jeg holder pusten. Gradvis kommer jeg til bevissthet igjen og hører skrapelyden av stiften som krenger mot de innerste rillene på en Grandmaster Flash and the Furious Five-singel. Jeg var ikke spesielt opptatt av puddelrock på den tida. Jeg ble mer kvalm enn oppstemt av Bon Jovi og Europe.

«Shot through the heart / And you're to blame / Darlin' / You give love a bad name»

Som en av DJ’ene på Lambertseter fritidsklubb i ungdomsskoletida, var jeg mer for en popromantiker og breakdance-rekrutt å regne. I tillegg hørte jeg på alt fra Steely Dan til Kraftwerk, The Smiths og Japan.

Jeg husker jeg kjøpte hvite hansker på apoteket og en plate med breakdance-musikk (med uorginale artister) hvor det fulgte med et par smale solbriller. Jeg gikk med avisa for å få rå til miksepult og to platespillere, og satte med ned på gutterommet og tok BPM’en (Beats Per Minute) på samtlige singler jeg hadde erhvervet meg. Det nærmeste jeg kom puddelrocken må ha vært heavy metal / glam metal-bandet Twisted Sister og særlig albumet Stay Hungry fra 1984, som inneholdt klassikerne «We’re Not Gonna Take It» og «I Wanna Rock».

Det er i hvertfall ingenting i veien med appetitten til Dee Snider.

Hvis jeg fra tid til annen spilte en puddelrocklåt mens jeg snurra plater i discoboksen, så var det kun fordi jeg i et svakt øyeblikk ønsket å innynde meg hos de såkalt deilige jentene i klassen.

Derfor er det godt at navnet Falco gir assosiasjoner i en annen retning, for hvis bikkja vår er oppkalt etter noen – som han egentlig ikke er, vi likte bare navnet så godt – så er det i så fall etter den fabelaktige østerrikske popstjernen Johann Hölzel, som han egentlig het. På sikt satser vi på å lære bikkja vår å rappe på tysk slik popstjernen Falco gjør i låta «Rock Me Amadeus»: «Er war Superstar / Er war populär / Er war so exaltiert / Because er hatte Flair / Er war ein Virtuose / War ein Rockidol / Und alles rief: / Come on and rock me Amadeus».

Puddelrock, eller «hair metal», har sine røtter i glam rock og heavy metal, og den er først og fremst resultatet av en utvanning av disse to sjangrene. Bon Jovi er ett eksempel, i tillegg har vi band som Def Leppard, Whitesnake og Extreme. Blant norske bidrag regnes Return, TNT og Stage Dolls. Mange av bandene innenfor puddelrock-sjangeren har generelt gjerne flere sjangertilhørigheter enn bare denne, men de har alle vært innom puddelrocken i en periode.

Return lå hele 56 uker på Norsktoppen med låta «Sing me a song».

På begynnelsen av 90-tallet døde sjangeren delvis ut etter at band som Alice In Chains, Nirvana og Pearl Jam plyndret den og kastet den på sjøen utenfor L.A. Fra nå av var det den alternative rocken i Seattle som førte an. The Darkness nevnes som et sjeldent eksempel på band som har forsøkt å gjenopplive hair metal-sjangeren i nyere tid.

Av alle definisjonene på puddelrock, liker jeg denne aller best, hentet fra Facebook-gruppa «I hate poodle rock»: «[…] scary hair, jackets rolled up to the elbows and singers who clench their fists to show that they’ve reached an emotional point of the song.»

«Hur mycket pudelrock är du?»:

http://www.expressen.se/noje/1.455855/hur-mycket-pudelrock-ar-du

Reklamer

2 kommentar

  1. Hei!
    – Hugsar meg? – Kaktus – ridgeback og sporkurs?
    Såg linken din på underskog.
    Rart at de har fått puddel.
    Hørte at Baron var død. Det skjedde omtrent samtidig som Kaktus blei påkjørt. Han døde også.

    Det har vore trist, men tenker no på hund igjen.
    Og gjett kva ! Tenker på Puddel!
    Trur dei er kulare enn sitt rykte. Og lærevillige. og har fjellturmuligheter.
    Håpar de har det fint saman!

    Mvh

    Eivor

    • Å nei, så trist å høre om Kaktus!
      Selvsagt husker vi både deg og ham!

      Stor puddel var en rase vi hadde tenkt på lenge. Vi vurderte av noen syke grunner å få en bikkje til mens Baron levde, og diskuterte allerede da stor puddel. Vi ønsket en hund med noe størrelse, som kan være med overalt, som er sprek (fjell, ski og båt) og som folk ikke i utgangspunktet er redd for. Vi er kjempeglade for valget. Man skal bare være klar over at det er noe pelsarbeide, samtidig er det ikke værre enn å velge å holde pelsen kort. Det er rett og slett en kul bikkje!

      Vi fant vår med å følge med på valpekull her http://www.puddelklubb.no/ Lykke til med ny hund etterhvert!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: