RED DOG RISING

«Jeg vil ha en blooodhuuund!»

Jenta som sto ved gjerdet kan ikke ha vært mer enn ti år gammel. Sammen med moren sin hadde hun oppdaget Baron der han sto i hundegården i hagen. Av morens blikk kunne jeg se at samtaleemnet ikke var nytt, men at det definitivt var første gang de så en blodhund i levende live.

«Er de virkelig så store,» sa moren med tvil i stemmen.

Stakkars jente. Akkompagnert av Barons sørgmodige ul, som er så høye at de ikke kan ignoreres, over at han ikke fikk gå bort å hilse, knuste vi ett hvert håp hos den lille jenta om at hun noensinne, så lenge hun bodde hjemme, ville se snurten av en blodhund.

Sett fra utsiden kan det høres brutalt ut at man totalt fraråder folk å skaffe seg en blodhund, særlig når man selv har en man ikke vil gi fra seg. Likevel, årene med Baron har fått meg til å innse at noen hunder er og blir brukshunder og bør drive med det de er best til, og hos blodhunden er dette nesearbeide.

Jeg ble minnet om dette da jeg leste boka Red Dog Rising av Jeff Schettler. Den sanne historien om en politimann og hans blodhund er ikke nødvendigvis en veldig god bok, hvis en ikke har særlige interesser i feltet. For meg var det uten tvil spennende å lese om Ronin og hans eier på jobb.

Noen av trekkene han nevner er umiskjennelige. Da han fortalte konen at han ville ha en blodhund, sa hun ganske enkelt: nei. Hun ville ikke ha et slikt stinkende, siklende dyr inn i huset. Til slutt gikk hun med på det, og etter hvert ble det to av arten.

Det er uten tvil imponerende å lese om Ronins bedrifter i feltet. Langs bygater og i landlige omgivelser klarer bikkja og plukke opp og følge spor som er over døgnet gamle. At den klarer å filtrere ut hvilken lukt den skal følge, er et mysterium. Schettler forklarer dette ved at folk som flykter fra politiet ofte er redde, og redde folk utskiller en sterk lukt, om enn umerkelig for deg og meg. Derfor vil luktsporet til en som er på flukt naturlig nok være sterkere enn til en som bare har spasert forbi åstedet.

Når han forteller hvilken intensitet Ronin sporer med, er det jeg blir minnet på at blodhunden bør brukes. Som Ronin kan Baron få ferten av noe, og det skal enorm styrke til for å holde ham igjen. Schettler forteller om en bikkje som kan løpe i milevis uten å stoppe når han er på sporet av noe, og som lykkelig setter seg ned for å få godis når målet er nådd.

Baron på sporet

Baron kom til oss for 2,5 år siden. Mye av tiden har gått med på å trene ham til å fungere normalt i hverdagen. Selv om Baron ikke har hatt det vondt, bar han preg av å ha vært gjennom noen flytt for mye da han kom til oss, og nervøsiteten satt lenge i ham. Nå som roen har senket seg har vi lyst til å jobbe mer med sporing. Boka om Ronin ga oss den nødvendige påminnelsen om hva han egentlig skal drive med. Så når snøen går, blir det ekstra fokus på sporing i tillegg til rallylydighet.

Hva skjedde egentlig med jenta og blodhunden? Vel, jeg tror det ble en mindre hunderase på dem. Etter å ha hørt Barons uling, nevnte moren at det kanskje ikke ville være et populært valg hos naboene i leiegården der de bodde. Til datterens skrekk kunne vi også fortelle at det ville bli en hund hun aldri kunne lufte på egen hånd. Det er en umulig oppgave for 25 menneskekilo å kontrollere 50 kilo aktivt sporende blodhund.

Mer om Ronin http://www.reddogrising.net/page5.php

Advertisements

4 kommentar

  1. Så kult at du leste boken! Ja, det er noe spesielt med å la hunder arbeide med det de er (bokstavelig talt) designet for å drive med. Skulle ønske VÅRE evner & livsoppgaver var like åpenbare…

    PS. Jeg synes kanskje det mest imponerende med sporing er at de klarer å følge *riktig vei*. Altså lukte at fotavtrykk 1 er 0,5 sekunder eldre/yngre enn fotavtrykk 2 rett ved siden av!

  2. Takk for tipset. Det var gøy å lese, og det er imponerende hvordan de kan skille lukter. Schettler kaller det scent discrimination. Akkurat nå sporer Baron godbiter i hagen, ikke så imponerende som å finne savnede, men likevel…

  3. En artig selskapslekversjon av narkotikahundarbeide er forresten å lære hunden å finne og markere (f.eks. ved å bjeffe) te, eller en liknende ufarlig substans. Så gir man teposen til en av gjestene og ber dem gjemme den godt på kroppen, før hunden slippes inn i rommet. Hvis du fikk til skikkelig blodhunduling med Baron ville det vært dritkult! :o)

  4. Tenkte jeg skulle lære ham å finne nøklene mine… Det er et triks jeg vil ha stor glede av…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: