Jeg hater Sverige

Baron er forsvunnet. Jeg står på en landevei dypt inni de svenske skoger, og jeg aner ikke hvor bikkja mi er. Det har gått fem minutter nå – nei, ti minutter. Kanskje et kvarter. Jeg har løpt langs veien, i begge retninger. Jeg har sirklet rundt huset, lyttet og ropt. Ikke en lyd, bare stillhet. Skogen har lukket seg, og det svære, snille, stolte og følsomme hengetrynet av en hund er der inne et sted.

Dette skjedde for noen år siden nå, noen måneder etter vi hadde overtatt Baron. Jeg var på besøk hos en god venn, som driver et musikkstudio i Dalslandstraktene, rett over grensa, noen mil inn i skogen fra Årgjäng. Vi hadde stått opp, drukket kaffe, og jeg skulle legge ut på dagens morgentur med Baron. Jeg tenkte at jeg skulle la ham gå løs et stykke, gjennom krattskogen og opp på veien. Det fantes ingen mennesker her ute, og få biler passerte i løpet av en dag. Jeg gikk opp på veien og venta på Baron. Han hadde vært rett i nærheten hele tida. Det var vel så mye å snuse på her ute, tenkte jeg. Dessuten syntes jeg at jeg kunne høre ham iblant – en slags myk trasking, en kvist som knakk.

Jeg tok et par skritt ned fra veien igjen, kikket litt rundt. Han har sikkert gått tilbake til huset igjen, tenkte jeg. Men kompisen min hadde heller ikke sett snurten av ham. Det første som slo meg var at Baron i mellomtida kunne ha sneket seg forbi meg og gått den samme ruta langs veien som vi gikk i går kveld. Det var i alle fall verdt å prøve. Og nå måtte jeg handle raskt, så jeg la på sprang langs med vannet mens jeg ropte på Baron med jevne mellomrom. På den tida var han heller ikke særlig god på innkalling, så jeg måtte satse på at jeg faktisk fikk øye på ham.

Skogen plana ut i åkre – dette var et av de få oversiktlige områdene i nærmeste omkrets. Jeg kunne ha løpt hele veien bort til nærmeste nabo som bodde på gården i andre enden av jordet. Men jeg valgte i stedet å skynde meg tilbake igjen og rådslå litt med kompisen min. Skulle vi traske innover i den dype skogen, eller skulle vi ta en liten kjøretur? Jeg følte meg slettes ikke trygg på at han ville komme tilbake av seg selv. For det første er blodhundene kjent for å være den mest utholdende av alle sporhunder. For det andre var dette første gangen han var på besøk her ute – og da var jo sjansene små for at han følte at dette var et naturlig sted å vende hjem til. Dessuten kunne det skje ham noe. Han kunne falle utfor en skrent. Av erfaring vet jeg at han ikke alltid følger helt med på hvor han går, når han sporer. Løshuden dekker for øynene som en rullgardin for et vindu. Da kan han stange inn i trær, lyktestolper og buss-skur. Likevel, det var nok fabelaktig for en hund å traske omkring i disse nærmest uberørte traktene. Ferske dyrespor overalt; rådyr, elg og gnagere, og fugl – et mekka for en blodhund.

Vi ble enige om å kjøre sakte i retning av nærmeste tettsted. Et lite stykke nedi veien fikk jeg øye på traktorspor som gikk innover i skogen. Vi splitta lag. Jeg til fots, og kompisen min videre i bil. Jeg kryssa et hogstfelt oppover en skråning. På toppen av åskammen tetnet skogen til igjen. Ikke bare hadde jeg mista Baron, jeg var også i ferd med å miste retningssansen.

Jeg sitter på en stein og holder utkikk. Så slår jeg blikket ned. Det har gått over en time siden jeg mista ham av syne. Han kan være hvor som helst. Er det nå jeg må ringe hjem å fortelle hva som har skjedd? Jeg holder mobilen i hånda. Ingen dekning. For en idiotisk idé, tenker jeg. Hvorfor skulle jeg ta ham med meg ut hit? Hvis jeg ikke engang klarer å passe på bikkja mi, vil jeg noen sinne klare å passe på noe som helst? En blanding av sinne og frustrasjon presser seg fram der jeg sitter på den dumme, svenske steinen langt inni skogen. Jeg hater Sverige, tenker jeg.

Stillheten brytes av en svak rasling. Jeg spretter opp og lytter med ørene på stilk. Raslingen vedvarer. Jeg lister meg mellom trærne, og jeg synes jeg får et glimt av noe som beveger på seg. Det er ikke en elg, og ikke et rådyr. Det er Baron! Jeg nærmest skriker navnet hans, i et sjokk av glede. Men Baron bare fortsetter videre. I høy traskefart støvsuger han marken. Jeg blir nødt til å løpe etter ham, kaste meg gråtende over ham og rett og slett fange ham. Først blir jeg bare sittende å holde ham fast. Mens jeg tørker tårene, forteller jeg om alt som har skjedd. Men den helt store responsen uteblir. Han skjønner nok ikke helt poenget med alt oppstyret. Dessuten, hvorfor skulle jeg avbryte ham midt i sporjakten?

Jeg reiste meg omsider opp av lyngen og festet kobbelet til selen. Vi trasket litt rundt for å orientere oss. Sola tittet fram på himmelen, og vi begynte nedstigningen mot huset.

Advertisements

2 kommentar

  1. Etter ett par lignende episoder, gikk jeg til innkjøp av garmin astro 🙂 Ikke at han i utgangspunktet går så langt unna, han er bare ofte ute av sikt. Vår trasker nemlig også nesten lydløs rundt når han er i sin egen lille verden.

  2. Utrolig skummel følelse. Jeg «mistet» den gamle kongepuddelen min i Stensparken en gang – det viste seg at hun hadde tatt en annen vei (200 m) hjem og satt pent (men litt bekymret) foran overgangen til Theresesgate og ventet på meg.
    Godt det gikk bra med Baron! Helt klart en spesiell utfordring med hunder med så stor selvstendighet ift jaktatferd som blodhunder. Respekt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: