Godbit eller ikke godbit, det er spørsmålet.

På tur gjennom skogen er jeg ofte bevæpnet med en pose godbiter. Når Baron og jeg har tid, og han løfter nesa fra bakken, kan vi bruke noen minutter på å trene nye kommandoer og repetere noen gamle. Han kan snurre og gå slalom, men ofte øver vi på mer standard øvelser som stå og høyre og venstre, selv om det ikke ser ut til å ha nevneverdig effekt. Når vi er ferdig med en slik økt, er Baron ofte veldig observant på godteposen. Da en irsk setter-valp kom ilende bort for å leke med oss en dag etter endt økt, med fokus på posen, var jeg litt ekstra påpasselig. Baron kan ha en litt overbeskyttende oppførsel ovenfor sitt eget godteri når det gjelder fremmede hunder.

Den lille fyren ga seg ikke, men hoppet og danset med nesa opp mot godteposen, og det hjalp ikke at jeg forsøkte å snu meg vekk. Av en eller annen grunn brød Baron seg minimalt. Om det var fordi den potensielle tyven var en valp, vites ikke, men han forsøkte i stedet å få valpen til å leke.

Eieren kom syklende etter, og unnskyldte seg for den løse hunden. Jeg svarte at det slettes ikke var farlig for vår del, men at hvis jeg så litt hjelpesløs ut, var det bare fordi jeg forsøkte å holde godteposen unna bråk. Eieren sa at han personlig ikke likte å bruke godbiter utendørs. Han mente at hunden da gjorde de riktige tingene, men av feil årsak. Hunden skal komme av respekt og lyst, ikke fordi den vil ha godbit. Klok av skade unnlot jeg å kommentere, og kalte på Baron som jeg på det tidspunktet hadde sluppet. Baron kom med en gang, men beskjemmet merket jeg at han hadde øynene låst på go’bitposen og ikke på meg. Setteren fulgte oss et lite stykke før den ga opp og sprang valpelykkelig videre ut i verden.

Lenge etter at vi skiltes kunne vi høre eierens desperate rop i skogen etter en settervalp med fokuset alle andre steder enn på en go’bit, i hvert fall.

Advertisements

2 kommentar

  1. Veldig typisk jakthundeierkultur (fortsatt, dessverre). Det som irriterer meg er at de ofte ikke ser sammenhengen mellom «respekt» og «lyst» og korrigering – i den forstand at *for en hund som jevnlig blir usatt for ubehag fra føreren vil ros og klapp raskt få mye større verdi*, fordi det signaliserer trygghet (negativ forsterkning, unngåelsesfasen) i tillegg til eventuell sosial positiv forsterkningsverdi (som ellers sjelden kan konkurrere, alene, med Andre Morsomme Ting Ute I Verden). Jeg vet at dette systemet funker kjempebra fordi jeg trente min egen første hund mye slik i fem år – men jeg fikk noen moralske skrupler da jeg lærte å se forskjellen på aktiv underkastelse og annen, trygg glede. I den grad jeg bruker straff nå tenker jeg at jeg i det minste vet bedre hva jeg gjør…

  2. Og mer konkret og praktisk: Hvis man ikke bruker belønninger av typen godbit/leke, må man oftere bruke en form for korrigering hunden synes er ekkelt (kjeft er nok for noen hunder, fysiske tak må til for andre). Min personlige og forsåvidt helt «selviske» preferanse er at jeg heller vil huske å putte noen godbiter og en minifrisbee i lomma enn å måtte korrigere hunden jevnlig – mange velger tydeligvis det motsatte. (Jeg belønner fortsatt min 10 år gamle hund med mat iblant – hun har hatt en 99.9% vellykket innkalling i de 10 årene, og fortjener det!). Jeg ville helle ikke finne på å mene at katten min (som har en 99% innkalling, også fra fuglejakt, når han er løs på hytta) burde adlyde kun av «respekt» og «lyst» – og om jeg så mente ville ikke det gjøre noen forskjelk for om skinnet kom eller ikke! Forsterkningshistorien bestemmer!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: