Desorienteringsløp 2

Sommeren er over og all forvirringen i skogen (Desorienteringsløp I) virker som en fjern drøm. Inntil i går – da det dukket opp en ny post. Post 7. Først lot jeg som ingenting, spaserte forbi sammen med Baron. Men et stykke borti veien stoppet vi opp. Baron kikket opp på meg med undring i blikket.

Da jeg fant de første postene, tidligere i sommer, startet jeg en storstilt leting etter de resterende (jeg hadde kun post 4 og 6). Etter en bomtur til Töcksfors og et uhell til fjells, hvor jeg til og med kom i skade for å brekke armen, ga jeg opp. Nå som jeg endelig har kommet ut av rekonvalesensen, dukket det altså opp en ny post, tilsynelatende ut av det blå. Det ironiske er at alle postene jeg har funnet til nå, har befunnet seg innenfor samme geografiske område, nemlig Kongeskogen på Bygdøy. I min dumhet forestilte jeg meg at jeg måtte legge ut på mitt livs store reise for å slutte sirkelen. Jeg tok det kanskje for alvorlig …

Spørsmålet vekket tilsynelatende sjarmerende assosiasjoner. Lukta av matpakke i ranselen åpnet seg knitrende under nesa. Men dette minnet måtte vike for en annen oppdagelse, som rystet meg. Jeg smakte på ordet «samlingssalen». Tunga ble nummen. Spørsmålet indikerte at jeg hadde sett denne døra før, og at jeg hadde en viss sjanse for å huske hvilken farge den hadde. Var det porten til Guds rike det ble siktet til her? Kanskje var det slik at jeg underveis hadde blitt lurt gjennom «døren» og allerede befant meg i «samlingssalen», i guds frie natur; og at dette spørsmålet bare var en av herrens mange practical jokes? I så fall ville jeg trolig ha protestert – det er en god stund siden jeg meldte meg ut av statskirken. Likevel har herrens byråkrater ofte ikke hjerte til å stryke oss hedninger av lista. «Her må det ha blitt begått en feil,» ville jeg ha sagt. Og det er vel provoserende nok for en Gud, til at han, eller hun, kaster folk på dør. Ville jeg da dalt fra Guds frie natur og ned i Antikrists ufrie natur, hvor solen alltid går ned? Eller ville jeg måtte vandre til evig tid, som en zombie med sin blodhund, blant de levende …

Hadde jeg kunnet velge selv, så ville jeg blitt reinkarnert. Jeg er nemlig for gjenbruk. En real resirkulering av sjel og legeme ved livets slutt ville gjort susen. I beste fall ville jeg blitt til en oter, slik at jeg kan ligge på ryggen i vannet og knekke nøtter med labbene. Ellers liker jeg tanken på at jeg og bikkja mi kunne skifte plass. Alle hundeeiere burde i prinsippet forberede seg på å kunne bli reinkarnert som sin egen hund, samtidig som hunden tok eierens plass. Det er en god innstilling å ha.

Uansett måtte jeg innse at jeg ikke visste svaret som ble stilt på post 7. Det så heller ikke ut til at det skulle gå opp et lys for Baron i løpet av nærmeste framtid.  Det var da jeg kom på tanken om å fjerne alle bevis …

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: